Jeg husker veldig godt da jeg kjøpte min helt egen Nintendo Gamecube på Obs når jeg var rundt 12-13 år gammel. Jeg hadde utallige timer på den kompakte lilla konsollen. Men ser man bort fra de “obligatoriske” titlene man kjøper Nintendo konsoller for så er det et spill jeg har spesielt gode minner fra, Teenage Mutant Ninja Turtles 2: Battle Nexus. Jeg har alltid vært glad i Turtles selv om jeg ikke slavisk har konsumert alt som har kommet. Har dog lagt min elsk på animasjonsfilmen fra 2007.
Grunnen til den nostalgiske digresjonen er det, at når de viste frem Splintered Fate på Nintendo Direct sendingen i Juni så traff det meg altså så godt i nostalgi rota og jeg ble øyeblikkelig gira på hva dette var og om det kunne fylle tomrommet jeg har hatt etter Battlenexus på Gamecube. Det korte svaret er..uten tvil, ja!
Bare én runde til..
Splintered Fate er et actionspill innenfor sjangeren Roguelite, som vil si at du spiller deg gjennom såkalte “runs” eller runder for å klare å komme deg så langt som mulig på ett forsøk. Hver runde starter da altså på det første brettet. For hvert brett du fullfører får du oppgraderinger som gjelder for den runden du er på. Disse forsvinner når du dør.
Det du beholder derimot er passive oppgraderinger som du kan kjøpe for spillets forskjellige valutaer.
Disse består hovedsakelig av Dragon Coins og Dreamer Coins, med flere sub-valutaer som du får av å bekjempe noen bosser underveis og kreves først når du har oppgradert en egenskap høyt nok til at hovedvalutaen alene ikke er nok til å oppgradere høyere. Dragon Coins brukes til å oppgradere helse og hvor mye skade du yter. Her oppgraderer du fritt etter eget ønske. Ønsker du å fokusere på å maksimere helse og hvor effektiv gjenvinning av helse blir kan du det, eller så kan du øke sannsynligheten for multi hit, critical damage osv på den andre siden for å feie over Foot Clan soldatene litt lettere.
Blir ikke Turtles uten Bebop og Rocksteady
Dreamer Coins brukes til å oppgradere sannsynligheten for belønninger, hvor mange ganger du kan rulle terning på nytt for å få andre alternativer til bonus når du har klarert et rom samt hvor stor andel scrap fiender og bosser dropper når de dør.
Scrap er den tredje valutaen du kommer til å bruke mye av. Det er denne som brukes under et run når du kommer til en selger kalt The Chairman, som selger deg samme type oppgraderinger som du får for hvert rom du klarer i runden du er i. Både rombelønninger og det du kjøper av Chairman med scrap mister du når du er tom for liv, i motsetning til de passive egenskapene du oppgraderer i hub-området i kloakken som du kommer tilbake til mellom hvert run.
Splintered Fate støtter også opp til 4 spillere både over nett men også lokalt. Dette er det færre og færre spill som legger opp til, men utviklerne i Viacom International la ut en dedikert trailer for nettopp dette noen dager før lansering. Sånt liker vi “godt voksne” spillerne som vokste opp med kompiser i sofaen og spilte spill sammen på én konsoll.
Jeg spilte med mine to sønner i flere timer under tiden min med spillet, og jeg liker veldig godt hvordan de skalerer vanskelighetsgraden på fiendene ettersom hvor mange spillere som er med. Det hjelper også at spillet er ekstra gøy sammen med venner.
Nesten knirkefri opplevelse
I den tiden jeg har spilt før lansering var opplevelsen så godt som perfekt egentlig. Spillet kjører veldig stabilt selv om du til tider kan støte på noen få ujevnheter i bildeflyten. Det gjelder både når du spiller alene og med andre spillere.
De har lagt seg på en helt enkel stil som fungerer godt. Spillet ser helt okei ut og selv om det er merkbart at det opprinnelig er et spill utviklet for mobil så gjør det ingenting siden det er pent nok og utrolig morsomt.
Jeg opplevde noen ganger at spillet kunne kræsje på tilfeldige tidspunkt, men samtlige ganger har det blitt lagret rommet jeg var i før det kræsjet med de midlertidige oppgraderingene jeg hadde låst opp. Andre få bugs jeg kom over var at spilleren min ble helt usynlig med kun helsebaren som syntes, litt frustrerende, men det er de eneste feilene jeg opplevde. Jeg vil anta at det meste blir rettet på kort tid etter lansering.
Avhengighetsskapende gameplay
Jeg har slitt med å ikke føle at jeg får nok tid til Turtles: Splintered Fate de siste dagene mellom jobb og andre gjøremål. Det er altså en utrolig morsom og avhengighetsskapende loop av spillmekanikker.
Alle skilpaddene har et basis angrep, et Tool angrep og et spesial angrep samt en knapp for å skyte deg fremover. Under et run får du som nevnt tilgang på midlertidige oppgraderinger, disse varierer fra mer helse, til større prosentandel sjanse for å få critical damage, treffe fiender flere ganger per slag og mer. Men de De gir f.eks Flame, Water, Utron, Ooze og Darkness for å nevne en del.
Det som er gøy er at spillet legger opp til at du kan mikse mellom disse for å finne de egenskapene du liker best sammen for å gjøre mest mulig skade. Du kan dog bare ha én Tool eller Special til enhver tid, så når du kommer over en som du vil prøve så blir den du har erstattet.
Spillet legger opp til at du kan lage din egen build for hvert run. Du kan også ende opp med at du spiller som Leonardo, men du har Michelangelo sin Tool og Raphael sitt special angrep. Så selv om alle skilpaddene har samme kontrolloppsett har de likevel egne spesialangrep og egne fordeler fra start av. Raphael har størst sjanse for critical damage, Michelangelo har multihit som slår flere ganger per slag, Donatello sine Tools angrep lader raskere mens Leonardo slår hardere.
COWABUNGA!
Spillet følger de kjente og kjære skilpaddene som flere generasjoner har stiftet bekjentskap til på et tidspunkt. Det som er ekstra gøy er å se en god del av dialogen som er i spillet, fordi det er til tider ganske morsomt skrevet. Jeg har storkost meg med TMNT: Splintered Fate, og det er definitivt et spill jeg kommer til å ta opp med jevne mellomrom, både alene og med sønnene mine. Dette er et av de spillene i år som fort kan snike seg inn på en toppliste for min del.
Når noen stjeler sneakers samlingen din er det bare en ting å gjøre. Sparke ned døra deres og tvinge dem til å gi dem tilbake.
Er det ikke typisk? Rett etter at du har fått på plass det siste tilskuddet til sneakers samlingen din, plassert deg på sofaen med dama i armkroken klar for litt «kanalsurfing og kos», så kommer et helikopter og river veggen av leiligheten og knabber favorittskoene dine i samme slengen?
Slik er livet i Shit City. En by hvor kriminalitet ikke bare er dagligdags, det er oppfordret. Anger Foot sin sko samling blir distribuert mellom de fire hoved gjengene som styrer byen under det våkende øyet til Kriminalitets Ministeren. Fra bydel til bydel må Anger Foot kjempe seg gjennom nivåer fulle av gjengmedlemmer for å få tilbake skotøyet som er rettmessig hans.
Anger Foot er et høy tempo første personsskytespill hvor formålet er å sparke, skyte og på ellers andre måter ta seg gjennom nivåene i hver av gjengenes territorier før man til slutt kommer til gjengens overhode. Spillet er utviklet av det sørafrikanske spillstudioet Free Lives, best kjent som utvikleren av ikke-akuratt-selv-høytidelige titler som Broforce, Genital Jousting, eller VR spillet Gorn.
Hvert nivå er som en liten oppgave som må løses. Hovedpersonen Anger Foot er gjerne både rask og god til å det meste som har med å sparke ned dører, kaste ting og skyte folk, men han er også ganske skrøpelig. Et par velplasserte skudd fra fiendene så må spilleren starte hele nivået på nytt.
På denne måten blir Anger Foot litt som et førstepersons Hotline Miami, noe jeg ikke føler at utvikleren akkurat prøver å skjule at de har hentet en del inspirasjon fra, ettersom hvert nivå overdøves med dundrende Hardstyle musikk, og har mye av den samme nådeløse tilnærmingen Hotline Miami hadde. Spillets gang handler i stor grad om å finne den mest optimale veien gjennom nivåene ,og være i stand til å tilpasse seg med å repetere de tingene som virket og forkaste det som ikke virket.
Nivåene har også hver sine ekstra oppdrag som for eksempel å fullføre nivået innen en hvis tid, med et spesifikt par sko, uten å ta skad eller uten å drepe noen i det hele tatt. Disse oppdragene belønnes med stjerner som låser opp nye sko, og hvert par sko har forskjellige modifikatorerer som eksempel lav tyngdekraft, eksploderende dører, store hoder på fiendene og lignende.
Hvor sammenligningen ikke lenger står seg er i at mens Hotline Miami hadde en historie som grep meg fra første øyeblikk, er de oppstykkede historie segmentene i Anger Foot kanskje spillets minst interessante side med sin overdreven bruk av «bæsj og promp» humor, og musikken i Anger Foot, etter min ydmyke mening, ikke kan måle seg med hvor hardtslående og ikke minst viktig musikken i Hotline Miami var for hele opplevelsen.
Bosskampene er også spillets kanskje aller svakeste sider. Mens bossfigurene i seg selv ikke er så halvgærnt designet, jeg likte spesielt sjefen for hvitsnipp gjengen som er en sjefs-katt, som så blir en muskel-katt, så en mecha-katt, er bosskampene så utrolig overfladisk designet og enormt forutsigbare at det hele bare blir en tidtrøyte. Det hadde vært mye bedre om i stedet for bosskampene hadde siste nivå i hver bydel bare vært et enda mer komplekst nivå som virkelig tester ferdighetene til spillerne, som i Hotline Miami.
Sett bort fra sine svakheter er Anger Foot likevel et gøy spill å spille, og har gitt meg anledning til å flekse førstepersonsskytespill muskler som ikke lenger for ofte blir stimulert. Det byr på akkurat min type høy tempo skytespill slik Quake og Unreal gjorde i sin tid, og med den raske start og stopp spillmekanikken vi kjenner fra titler som Hotline Miami og Neon White passer det som hånd i hanske. Det blir bare aldri like bra som noen av de forannevnte.
Den god del mer lettskremte delen av duoen Mario-brødrene har igjen fått i oppdrag fra Professor E. Gadd om å hjelpe til med å få renset Evershade Valley for spøkelser, etter at King Boo gjorde alle rampete og slemme. For å fange og bekjempe King Boo og befri alle den andre spøkelsene, trenger du å samle alle delene til “Dark Moon”, som er spredt rundt i forskjellige bygninger. Dermed er det bare å finne verktøyene som trengs, og la spøkelsesjakten begynne
Luigi’s Mansion 2 HD, er en remaster av spillet som opprinnelig kom ut på Nintendo 3DS i 2013 (også kjent som “Dark Moon” i Amerika), som i sin tid var den eneste oppfølgeren i serien som først debuterte på Gamecube. Ettersom jeg ikke har spilt originalen på 3DS, kommer jeg til å anmelde dette som et eget, selvstendig spill.
Spillet byr på en rekke innovative og originale spillmekanikker som man vanligvis ikke finner i andre spill, og det virker som om skaperne var tungt inspirert av filmen Ghostbusters. Her får vår helt utdelt en ombygget støvsuger, nærmere bestemt en Poltergust 5000, som gir han mulighet til å suge opp spøkelser i forskjellige former og fasonger. Spillets oppbygging belager seg på at man skal spille seg igjennom en rekke brett, hvor man til slutt har en større sjef på slutten av hver bane.
I tillegg bruker E. Gadd en ombygget Nintendo DS, som en måte å kommunisere med Luigi i det han blir transportert til byggene som skal renses for spøkelser. E. Gadd synes det også er til tider veldig gøy å tulle med Luigi, så mye at han til og med har døpt om DS til “Dual Scream”.
Spillet har også et rangeringssystem som måler hvor mange spøkelser du suger opp hver gang, hvor lang tid du bruker og hvor lite liv du mister. Basert på disse parameterne får man rangering i gull, sølv eller bronse. Dersom du fikk bronse første gangen, kan man gå tilbake til tidligere brett og forbedre både tid og liv mistet, for å forbedre rangeringen sin.
Personlig synes jeg dessverre spillet er både for langtekkelig, og samtidig alt for repetitivt. Målet, å skaffe alle delene til Dark Moon, er i utgangspunktet ganske enkelt, men jeg får en følelse av at spillet bevisst legger til måter for å slå deg av limpinnen, kun for å dra ut tiden og lage spillet unødvendig langt. Det er gøy og ålreit de første banene, men på fjerde oppdraget på tredje verden hvor det ikke går veien på grunn av enda en gjeng med de samme fire spøkelsene for femte gang, så blir det rett og slett litt kjedelig.
Spillet er heller ikke veldig konsist i level design. Noen ganger er det veldig åpenbart hvor du skal og hva du skal gjøre, mens andre ganger tar jeg meg selv i å surre rundt i titalls minutter uten å faktisk skjønne hva jeg egentlig skal og hvordan jeg skal få det til.
Ettersom flere nivå foregår i samme bygg/område, er du borti veldig mange områder flere ganger, og det er veldig lett å miste oversikt når du gjorde hva. Flere av områdene er også tilgjengelig uten at du får noen beskjed om at dette er området du får tilgang til på et senere tidspunkt. Dette kunne ha vært løst ved enten å sperre av området i sin helhet, eller synliggjort tilgjengeligheten på en mer tydelig måte. Det er enkelte ganger du får hint av E.Gadd, men disse er så subtile at det heller er mer irriterende enn til nytte.
Her burde ha fantes en mellomting mellom E.Gadd og Atreus fra God of War: Ragnarok, som gir deg fasit før du i det hele tatt får begynt å tenke ut en løsning på aktuelt puslespill.
Som tidligere nevnt i anmeldelsen, så har jeg ikke spilt spillet på 3DS som denne versjonen er basert på, så jeg kan ikke direkte sammenligne dem. Derimot kan jeg si at det er tydelig at spillet kom ut for over ti år siden, basert på hvordan spillet er bygget opp, med tanke på spillets oppbygning, level-design og struktur. Siden originalen kom ut i 2013, har det også kommet et tredje spill i rekken, dette også på Switch, i Luigi’s Mansion 3. Det spillet er i motsetning til dette både mer moderne, har en bedre flyt og har mye bedre level-design. Så det er veldig tydelig at spillet ikke har tålt tidens tann, og dersom du ikke har spilt noen av spillene, og har lyst til å prøve serien, ta å spill heller Luigis Mansion 3.
Alloy Rise 75 er et kompakt tastatur fra Hyper X som er 75% størrelse, som vil si at du har nesten alt et tastatur vanligvis har, utenom numpad.
Tastaturet har en veldig god taktil følelse når du trykker på det. De fungerer greit til skriving, men da til litt kortere tekster siden det er ganske forhøyet sammenlignet med et kontor tastatur.
Til spilling derimot er det veldig deilig.
For å beskrive litt nærmere, til daglig bruker jeg som oftest min Macbook til å skrive tekster på, da det er et behagelig tastatur når jeg skal skrive litt lengre tekster.
Alloy Rise er et av de bedre tastaturene jeg har prøvd når det kommer til gaming tastatur å skrive på. Det forrige jeg hadde til spilling var et Corsair K75 og der endte jeg opp med krampe i hendene om jeg skulle prøve å skrive noe lengre enn et par setninger i all chat i online spill.
Men nå er det jo ikke sånn at det er skriving som er i fokus her, Alloy Rise er som nevnt tidligere et kompakt gamingtastatur som både ser og føles utrolig premium ut.
Du får et tastatur som er 75% av et vanlig tastatur, men det eneste du velger bort er numpad. Her er faktisk piltastene , dedikerte F-taster og navigasjonstaster med.
Alloy Rise har full RGB belysning som kan tilpasses med HyperX sin egen software. Tastaturet har også en sensor for omgivelseslys slik at du unngår å bli blendet når det er mørke omgivelser rundt deg.
Topplaten er magnetisk og avtagbar, samme med tastene som er lette å bytte ut, noe som gjør tastaturet meget lett å tilpasse samt rengjøre.
Det er tungt og ligger rolig selv under de mest hektiske spill øktene, men samtidig er tastene lette og responsive nok til at det er utrolig behagelig å spille på.
Du får også et volumhjul på tastaturet som er meget praktisk for lett styring av lyd samt du kan lagre opp til 10 tastaturprofiler til Alloy Rise. Noe som burde være mer enn nok for å tilpasse til de fleste spill og favoritt oppsett du har til hvert enkelt.
Alloy Rise koster for tiden rundt 1900kr. Det er et tastatur som er veldig deilig å spille på, det har ikke den høye skrikende klikkingen som de mer billige mekaniske tastaturene har, men den er heller ikke helt lydløs som enkelte tastatur fra Razer. Det er en ok mellomting som ikke er forstyrrende når du spiller.
Ser du etter et nytt tastatur og ikke trenger numpad, men heller vil ha et som er mer kompakt uten at du mister funksjoner er Ally Rise et godt alternativ å vurdere.
