Hva kan vi gjøre med det høye sykefraværet i Norge? Hjelper det å kutte i sykelønnsordningen eller gi bedre hjelp til psykisk syke?
Rådene spriker og kan skape uenighet. Forskning.no har samlet trådene: Vi har spurt 7 eksperter, om hva de vil trekke frem som løsninger for å få ned sykefraværet.
En av mulighetene er å se på sykelønnsordningen, sier noen av dem forskning.no har snakket med.
Men nesten alle grepene man kan gjøre med sykelønnsordningen er veldig kontroversielle, mener økonomen Simen Markussen. Han er direktør ved Frischsenteret.
– Det kanskje minst kontroversielle ville være å gjøre noe med arbeidsgivers finansieringsansvar, mener han.
Arbeidsgiver betaler nå sykefraværet kun de første 16 dagene, deretter betaler staten.
Simen Markussen 2
Det kanskje minst kontroversielle man kan gjøre for å få ned sykefraværet er å gjøre noe med arbeidsgivers finansieringsansvar, mener Simen Markussen.
Frischsenteret
Sysselsettingsutvalget, et utvalg som besto av partene i arbeidslivet og faglige eksperter, drøftet i 2021 en ny finansieringsmodell for å redusere langtidsfraværet.
Modellen innebar at arbeidsgiverperioden ble redusert til 12 dager, mot at arbeidsgiver skulle dekke ti prosent av sykepengene når arbeidstakeren hadde vært sykmeldt i tre måneder.
Slik kunne arbeidsgiver få mer å tjene på å få langtidssykmeldte tilbake i på jobb.
LO har åpnet døra
– Den gang satte LO ned foten for dette forslaget. Nå har de snudd og åpnet døra på gløtt, sier Markussen.
Han tror derfor at det er en viss mulighet for at det kan bli noe av.
– Dessuten tror jeg det er et grep som ville gitt effekt, sier Markussen.
Ulf Andersen, statistikksjef i Nav, tror også at det kunne vært lurt å gi virksomhetene et insentiv for å få folk tilbake på jobb.
Det er de lange fraværene som betyr mest i Norge. Det at du er borte fra jobben i månedsvis, ikke bare i fem dager, minner han om.
– Vi vet at jo lenger du er sykemeldt, jo større er risikoen for å falle ut av arbeidslivet.
Grep 2: Mindre lønn ved sykefravær
Et annet grep Markussen tror ville hatt effekt, er å gjøre noe med lønna vår ved sykefravær.
Ulf Andersen
– Forskere som har sett på effekten av karens, viser at den er omtrent null, forteller Ulf Andersen.
Nav
I dag får vi full lønn under sykdom. Ifølge Simen Markussen er det få, om noen, andre land som gjør det. Derimot har mange arbeidstakere likevel full lønn under sykdom fordi de har det i sine tariffavtaler.
Noen land, for eksempel Sverige, har innført karensdager. Der må arbeidstakerne selv dekke inntektstapet første sykedag. Deretter, fra dag 2 – 14, får de sykepenger fra arbeidsgiver tilsvarende 80 prosent av lønnen – uansett hvor mye de tjener.
Mange argumenterer for at vi må innføre det samme i Norge for å få ned sykefraværet.
Andersen er ikke enig.
– Forskere som har sett på effekten av karens, viser at den er omtrent null. Vi får ned korttidsfraværet, men til gjengjeld blir folk borte lenger. Når du først har tatt en karensdag holder du deg hjemme til du er helt sikker på at du er frisk fordi du ikke vil utløse en ny karensdag.
Nettoeffekten blir derfor omtrent null.
– Det er for kontroversielt
Markussen foreslår å redusere lønna til 90 prosent. Han tror imidlertid ikke at dette vil skje nå. Det er for kontroversielt.
Men forskning viser at det kunne hatt effekt for å få ned sykefraværet, mener han.
– Det finnes en del studier fra andre land som har gjort slike endringer. Resultatene spriker litt, men flere ser effekt. Jeg vil gjette på om du kutter sykelønna fra 100 til 90 prosent vil sykemeldingene reduseres med et sted mellom 6-7 prosent, sier han.
Solveig Osborg Ose er seniorforsker i SINTEF og forsker på sykefravær.
Hun mener at det vil ramme skjevt dersom folk får mindre lønn når de er sykemeldt.
– De som bruker sykelønnsordningen mest, vil få de største konsekvensene. Det er ansatte i pleie- og omsorgstjenesten og i barnehager. De har ganske lav lønn og vil få det vanskeligere økonomisk om de taper penger på å være syke.
Man vil risikere at ansatte går på jobb selv om de er syke fordi de ikke har råd til å tape inntekt.
– Dette kan ende med lengre sykefravær enn om de hadde vært hjemme og blitt friske.
– Jeg har mye mer tro på at vi kan få ned sykefraværet, særlig i kommunal sektor der det er høyt, ved å finne løsninger slik at de ansatte får bedre arbeidsforhold og lavere arbeidsbelastning.
Grep 3: Arbeidsmiljø – «en lavthengende frukt»
Cathrine Haugene Ljoså er avdelingsdirektør i STAMI – Statens arbeidsmiljøinstitutt.
Hun mener også det er stort potensial for å få ned sykefraværet ved å jobbe med arbeidsmiljøet.
– Man må undersøke hva som er utfordrende ved arbeidsmiljøet i den enkelte bransjen og jobbe systematisk med det. Det er viktig at dette kommer fra ledelsen, sier hun.
Videre er det viktig å ha en klar forståelse av hva et godt arbeidsmiljø betyr, mener Ljoså. Det handler om den jobben man gjør.
For eksempel scorer frisører høyt på motivasjon og tilfredshet med jobben. Det er likevel flere utfordringer med arbeidsmiljøet i yrket.
– De står hele dagen, jobber mye med armene over skulderhøyde, de utsettes for kjemikalier, og jobber mye med vått arbeid og er utsatt for hudplager.
– Folk blir sykemeldte av mange forskjellige årsaker og det er ikke alt som er lett å gjøre noe med. Men det arbeidsrelaterte er egentlig en lavthengende frukt.
Leger er ikke effektive portvoktere
Fastleger står for de fleste sykemeldinger. Men de er ikke effektive portvoktere. Det lønner seg for dem å ha korte konsultasjoner og mange prosedyrer, skrev forsker Arnstein Mykletun i en kronikk i Aftenposten nylig .
Det lønner seg ikke å bruke mye tid på å følge opp sykemeldte.
Marte Kvittum Tangen er leder for Norsk forening for allmennmedisin.
Hun synes det er viktig å få frem at sykefraværet ikke bare handler om fastlegene.
– Samtidig er vi opptatt av å øke vår kompetanse i sykemeldingsarbeidet og styrke den portvokterrollen vi fastleger er satt til å ha.
– Man skal ikke komme til fastlegen med et krav om å få noe som utgangspunkt, sier Tangen.
Tangen sier at Norsk forening for allmennmedisin kan ønske seg mer støtte til hvordan å styrke portvokterrollen.
Hun sier de gjerne vil jobbe videre med prosjektet «bærekraft på legekontoret», med å utvikler kurs i regi av Senter for kvalitet i legekontor og med å samarbeide mer med rådgivende overleger i NAV.
Folk blir faktisk syke
For å få ned sykefraværet må man se på flere tiltak, sier Tangen.
– Vi må se på arbeidsplasser, ledelse, om vi utdanner folk i samsvar med de behovene samfunnet har og se mer i detalj på årsaker til sykemelding.
– Noe sykefravær vil vi alltid ha. Jeg savner noen ganger det perspektivet. Man snakker om sykefravær som at alt er unødvendig. Men jeg vet at folk blir alvorlig syke. Noen ganger er man så syk at man ikke kan gå på jobb.
Grep 4: Skrive færre sykemeldinger for psykiske lidelser
De siste fem årene har sykefravær grunnet psykiske lidelser økt med 44 prosent.
Håkon Kongsrud Skard er president i Norsk Psykologforening. Han mener det er mulig for poltikerne å få ned dette sykefraværet.
– Det er selvfølgelig noen som skal ha sykemelding. Og det er selvfølgelig tilfeller der folk ikke kan jobbe på grunn av slike lidelser, midlertidig eller overhodet. Men vi har altfor lenge hatt en tanke om at er du syk og strever, er det beste du kan gjøre å hvile og slippe belastninger på jobb.
Men for psykiske lidelser er aktivitet, mestring og delaktighet i sosiale arenaer viktig, påpeker Skard.
håkon skard
Vi har altfor lenge hatt en tanke om at er du syk og strever, er det beste du kan gjøre å hvile og slippe belastninger på jobb, mener Håkon Kongsrud Skard.
Norsk Psykologforening
– Det å opprettholde den normalt fungerende delen av deg, er utrolig viktig i bedringsprosessen. Det vi trenger er derfor behandling og arbeidsdeltakelse parallellt.
Skard mener at vi trenger tilgjengelige, tverrfaglige psykiske helsetjenester i kommunen som kan samarbeide med Nav og fastlegen.
– Det har ikke blitt bygd opp.
Grep 5: Bedre hjelp til psykisk syke
I tolv år, helt siden samhandlingsreformen i 2012 har det vært snakk om at antall årsverk i primærhelsetjenesten skal øke dobbelt så mye som i spesialisthelsetjenesten.
– Det som har skjedd er det stikk motsatte.
– Det er ikke det at det ikke eksisterer psykiske helsetjenester rundt omkring, men variasjonen er for stor mellom kommunene. Kompetansesammensetningen er veldig varierende. Og det er store forbedringspotensialer og effektiviseringsgevinster, både for individet og samfunnent, ved at helse og Nav samarbeider bedre.
Flere prosjekter har sett på slike tiltak og vist at de har effekt, sier Skard.
– Vi vet egentlig nok til at dette bør rulles ut i mye større skala enn det har blitt gjort. Det ville gitt flere mennesker effektiv hjelp raskere.
Forsker Heidi Gautun ved OsloMet har funnet ut at folk sykemelder seg for å hjelpe gamle foreldre. Studien er omtalt i en artikkel fra mai 2024 på forskning.no skrevet av OsloMet.
Forskerne fant en klar økning i arbeidsfraværet blant dem som hjelper sine eldre foreldre.
En stor del av dette fraværet skjer via sykelønnsordningen: Bruk av sykepengedager for å yte omsorg utgjorde nær 40 prosent av fraværet som er brukt av sykepengedager. Selv om sykelønn bare er ment å bli brukt når arbeidstakeren selv er syk.
Funnene tyder på et misforhold mellom dagens fraværsordninger og de behovene folk faktisk har, ifølge forskerne.
Gautun mener det haster å få på plass en ordning for de mange som må balansere arbeid med omsorg for gamle foreldre.
– Vi foreslår at det blir etablert en korttidspermisjon lignende den som finnes for foreldre med barn under 12 år.
Blir tvunget til tidligere pensjon?
Det er lite troverdig at pårørende kan ta mer av omsorgsoppgavene enn de gjør i dag, mener Gautun.
Heidi Gautun
Det haster å få på plass en ordning for de mange som må balansere arbeid med omsorg for gamle foreldre, mener Heidi Gautun.
OsloMet
– Vi er allerede kommet til en grense. Halvparten av de vi har spurt sier at det er vanskelig å kombinere omsorgssituasjon med jobb. Hva vil skje? Disse skal jo også jobbe mer, mener myndighetene. Det kan jo være at folk går ut i pensjon tidligere, fordi det blir for hjerteskjærende å stå i skvisen mellom jobb og omsorgsoppgaver.
– Det er veldig ukokt å spare penger i helsesektoren. Vi burde ha forberedt oss mye mer på det som kommer. Den store økningen i antall eldre ligger fortsatt foran oss, minner Gautun om.
Nylig var også KS ute og så at pårørende må stille mer opp. Kommunene klarer ikke å ta dette ansvaret alene, ifølge KS.
Du ser deg i speilet. Øynene dine er røde, tørre og irriterte, og du fikler frem flasken med øyedråper.
Tørre øyne er et utbredt helseproblem, som øker med alderen.
Ifølge NHI skyldes tørre øyne svekket tårefilm. Noen har følelsen av å ha rusk på øyet, svie, eller øyet kjennes ut som sandpapir. I mange tilfeller vet man ikke årsaken til tørre øyne.
Se video: Slik måler du penis
Nå tror forskere i Kina og Storbritannia at de kan ha funnet en uvanlig løsning på tørre øyne – som ikke involverer øyedråper.
I studien, publisert i det medisinske tidsskriftet The BMJ, mener forskerne at latter kan være redningen.
Forskerne var inspirert av bevis som tyder på at «latterterapi» lindrer depresjon, angst og kroniske smerter samtidig som den styrker immunforsvaret. Latter har vist seg å redusere stresshormoner, aktivere immunceller og øke infeksjonsbekjempende antistoffer.
Studien omfattet 283 personer med tørre øyne som enten ble tildelt en latterøvelse eller øyedråper med 0,1 prosent natriumhyaluronat.
Den første gruppen måtte se en introduksjonsvideo og gjøre en latterøvelse 30 ganger på fem minutter fire ganger om dagen. Testpersonene brukte en app for å følge ansiktsbevegelsene sine.
I mellomtiden påførte den andre gruppen øyedråper på begge øynene fire ganger om dagen, og brukte den samme appen som latterdeltakerne.
Undersøkelsen varte i åtte uker.
I etterkant så forskerne endringer ved ubehaget i øynene på deltakerne etter ti og tolv uker.
Mange sliter med tørre øyne, men hvis lattermusklene får kjørt seg, kan det hjelpe på. Det mener forskere i Kina og Storbritannia.
My Ocean Production / Shutterstock / NTB
De fant at «lattertrening» virket like effektivt som øyedråper, og var bedre for visse øyefunksjoner og deltakernes psykiske helse.
«’Lattertrening’ kan lindre tørre øyne indirekte ved å skape en vedvarende positiv effekt på livsstilen», skriver forskerne i studien, ifølge New York Post.
Alle ble mye friskere etter CAR-T behandling. Og ingen har fått tilbakefall.
Men som forsker Molberg påpeker, er denne behandlingen alt annet enn ufarlig.
øyvind molberg
Det er fortsatt et ubesvart spørsmål om sykdommen kan komme tilbake etter CAR-T behandling eller om dette er en kur, sier Øyvind Molberg, professor og lege ved Oslo universitetssykehus Rikshospitalet.
Eldrid Borgan
Genredigerte immunceller
CAR-T er nemlig ingen standard medisin. Dette er genredigerte immunceller som heter T-celler.
Disse forvandles til drapsmaskiner rettet mot en annen type immunceller. Nemlig B-cellene, de skyldige bak mange autoimmune angrep.
Molberg beskriver det som å teppebombe immunforsvaret.
Lager antistoffer
Siden B-cellene beskytter oss mot infeksjoner, kan det være risikabelt å slå dem ut.
Jobben til friske B-celler er å lage antistoffer mot virus og bakterier.
Litt som sikkerhetsvakter som lager spesialtilpassede håndjern til enhver fiende.
Antistoffene setter inntrengere ut av spill. Så kommer andre celler fra immunforsvaret på banen og rydder opp.
Betennelse rundt organene
De syke B-cellene hos pasienter med autoimmune sykdommer flagger derimot feil fiende.
Da lager de antistoffer mot kroppens egne celler. Autoantistoffer.
Resultatet blir at andre immunceller strømmer til og lager betennelse i bindevevet rundt kroppens organer.
Derfor er det effektivt å ta knekken på B-cellene.
Hentes fra pasientens blod
Samtidig er den levende medisinen krevende å lage.
T-cellene hentes fra pasientens eget blod, genredigeres på et laboratorium og settes tilbake i kroppen. Prislappen for én slik behandling ligger på rundt fire millioner kroner.
t-celle
Inni kroppen binder en genredigert T-celle (blå) seg til en B-celle (rød) ved hjelp av små pigger på overflaten som kalles CAR, en engelsk forkortelse for kimerisk antigen-reseptor. (Illustrasjonsbilde).
Nemes LaszloShutterstock / NTB
Men det kan være verdt det.
Etter CAR-T-behandling finner forskere verken tegn til betennelse eller antistoffer hos de fleste av de alvorlig syke pasientene.
Dette er noe helt nytt, ifølge Molberg.
Legger lokk på sykdommen med dagens medisiner
Medisinene som allerede finnes på markedet, kan for mange holde sykdommen i sjakk.
Men ingen blir helt friske.
– Det du som regel oppnår, hvis du er heldig, er at du legger lokk på det. Men markørene, disse autoantistoffene, er jo like fullt til stede, sier Molberg.
Og plutselig, kanskje etter en infeksjon, kan sykdommen blusse opp igjen.
Betennelsen rundt organene kan i verste fall gi organsvikt. Det kan bli livstruende.
Gro Østli Eilertsen er spesialist i revmatologi og forsker selv på lupus ved Norges arktiske universitet i Tromsø.
Hun tror behandlingen er såpass tøff, dyr og ressurskrevende at det kun er de aller sykeste pasientene som vil få den.
For denne gruppen er CAR-T et paradigmeskifte, sier hun.
– Med disse pasientene står vi med ryggen mot veggen. Pasientene kan få transplantert nye organer, men sykdomsutviklingen pågår, og vi har ikke noe mer å gi dem, sier Eilertsen.
For å lykkes, blir det viktig å velge ut pasienter nøye og følge dem tett både før og etter behandlingen, påpeker hun.
De tyske forskerne håper å kunne teste CAR-T-behandling på pasienter som ikke er fullt så syke som dem som har blitt valgt ut til nå.
– Vi er på et spennende stadium med CAR-T-celleterapi for autoimmune sykdommer, men vi må trå varsomt, understreker Georg Schett ved universitetssykehuset i Erlangen.
I tillegg til at pasientene kan få alvorlige infeksjoner, frykter nemlig forskerne andre bivirkninger.
Da slipper immuncellene ut altfor mange cytokiner. Stoffer som kan skape mer betennelse og i verste fall gi organsvikt.
Har testet CAR-T for multippel sklerose
Så langt har ingen av pasientene med autoimmune sykdommer opplevd slike bivirkninger.
Gro Østli Eilertsen
Gro Østli Eilertsen har store forventninger til CAR-T-behandling. – Vi vil jo at pasientene skal få den best mulige behandlingen, og det er fortvilet å ikke kunne gi dem det, sier forskeren ved UiT Norges arktiske universitet.
UiT
Men pasientene må overvåkes tett, ifølge Schett.
Likevel er det en spennende tid.
Mange forskjellige autoimmune sykdommer ser nemlig ut til å drives av syke B-celler. Som multippel sklerose, hvor immuncellene angriper nervene og hjernen.
– Det vi trenger nå, er flere kliniske studier og tid for å vurdere effekt og bivirkninger av behandlingen, sier Gro Eilertsen.
Ingen av CAR-T-studiene har så langt hatt med en kontrollgruppe, som er standard for kontrollerte kliniske studier.
– De lovende resultatene vi har sett hos pasienter så langt, forsterker troen vår på denne tilnærmingen. Men vi må huske at CAR-T-celleterapi fortsatt er i en tidlig fase for disse tilstandene, skriver Georg Schett.
Likevel legges planer for kliniske studier av den nye immunterapien flere steder i verden.
Også ved Oslo universitetssykehus.
Søker om penger til norsk klinisk studie
Øyvind Molberg og kolleger har søkt om penger for å sette i gang en klinisk studie av den nye behandlingen for norske lupus-pasienter.
Så langt er det disse pasientene som har hatt aller best effekt av behandlingen.
De siste årene har også mange legemiddelfirmaer kommet på banen.
Stadig nye løsninger dukker opp, som på sikt kan presse ned prisen og gjøre behandlingen enklere enn den er i dag.
– Jeg setter fortsatt pris på hver dag
For Thu Tao er det ingen tvil om at CAR-T har endret livet hennes.
– Jeg trenger ikke lenger å planlegge livet mitt rundt sykehuset. Jeg kan forme det fritt og er ikke lenger avhengig av medisiner, sier hun i en samtale med de tyske legene på Universitetssykehuset i Erlangens nettsider.
Blodfortynnende er den eneste medisinen hun fortsatt bruker. Hun har tatt opp studiene sine igjen og begynt å trene Zumba, et dans- og treningsprogram.
– Jeg setter fortsatt pris på hver dag, sier 23-åringen.
Er du blant dem som sliter med å få i barna mat, så kan en ny britisk studie kanskje gi litt mer senkede skuldre.
Det er nemlig i all hovedsak ikke noe du har gjort som forelder som gjør at barnet er kresent i matveien.
Det er ikke din skyld at grønnsaker eller fisk ikke blir spist. Det er ikke din skyld at storesøster liker brokkoli, mens lillesøster spytter det ut.
Det er genene! I all hovedsak i hvert fall.
Og er barn kresne når de er tre år, så er det sannsynlig at de fortsatt er det når de er 13.
Det er i hvert fall konklusjonen ut ifra en den nye studien. Hvordan har de kommet fram til det?
Tvillingstudier avslører arvelighet
Kresenhet er i studien beskrevet som en tendens til å spise et begrenset antall typer mat. Det handler om å være kresen på smak og konsistens, og å ikke ville smake på nye ting.
Det er relativt vanlig, og utvikles typisk i småbarnsårene. Noen er så kresne at det blir et problem i hverdagen for barna, og ikke minst for foreldrene.
For å finne ut av hva som skyldes gener, og hva som skyldes miljø – altså foreldrene og maten de serverer – har forskerne studert 4.800 eneggede og toeggede tvillinger.
Tvillingstudier gjør det mulig å skille mellom det som handler om medfødte gener fra påvirkning utenfra.
Foreldrene til barna har svart på spørsmål ved fem ulike aldre: 16 måneder, 3 år, 5 år, 7 år og 13 år. Forskerne kan altså si noe om utvikling over tid.
Og konklusjonen er klar: Kresenhet i matveien er i stor grad arvelig, og det holder seg stabilt fra småbarnsalderen til ungdomsårene. Men, det er ikke dermed sagt at det ikke kan endre seg.
Tidlig innsats kan funke
– Den viktigste innsikten fra dette arbeidet er at kresenhet i matveien ikke er noe som oppstår som følge av foreldreadferd. Det handler faktisk om de genetiske forskjellene mellom oss, sier Zeynep Nas, en av forskerne bak studien, til avisa The Guardian.
Men, legger hun til: «Gener er ikke skjebne».
For selv om den genetiske innflytelsen er rimelig stabil helt frem til tenårene, så varierer den allikevel noe. Den innsikten er viktig for å vite når det er mest effektivt å prøve å påvirke de kresne barna, ifølge forskerne.
Erfaringer som tvillingene i studien delte, måltider og mat på hjemmebane, hadde klart mest å si da de var 16 måneder. I den alderen forklarer genene bare rundt 60 prosent av kresenheten.
Når barna er mellom 3-13 år gamle forklarer gener mellom 74-84 prosent av kresenheten.
Kurven går først oppover, og topper seg ved 7-års alder. Her er det med andre ord liten vits i å prøve å påvirke for mye. Deretter går den litt ned, mot tenårene.
Fra 7-års alderen ble venner og erfaringer utenfor hjemmet mer viktig med tanke på å prøve ny mat.
Godt å vite for foreldrene
– Dette er en viktig studie, sier Christine Helle.
Hun er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, tidligere overlege og spesialist i Barne- og ungdomspsykiatri.
– Det kan være godt for foreldre til kresne barn å få vite at dette ikke primært handler om foreldreadferd, men om genetiske forhold. Og at det ikke lar seg endre over natten, sier Helle.
– Det er en egenskap ved barnet som det vil fortsette å ha, og som kanskje ikke avtar før i ungdomsalder.
Barn bør allikevel tilbys variert mat og oppfordres til å smake på mat de ikke vanligvis spiser, mener hun. Ofte må maten smakes på mange ganger før barna begynner å like noe nytt.
– Studien viser at det kan være lurt å la barnet bli introdusert for et variert kosthold tidlig, før barnet er 2 år. I denne perioden har matmiljøet størst innflytelse.
Har kresenhet likevel en funksjon?
Evolusjonsmessig fordel
Ja, at barn er kresne er kanskje ikke så rart, ifølge Helle.
Christine Helle
– Det er veldig stressende for foreldre å oppleve at de ikke får i barnet mat, og det kan føre til negative mønstre knyttet til mat og måltider. Kanskje er dette lettere å stå i hvis man kan tenke at dette er genetikk, det er sånn barnet mitt er, sier Christine Helle.
Privat
– Evolusjonsmessig har det vært smart, at barn ikke bare putter alt i munnen og spiser det. Antagelig er det derfor kresenhet tiltar i den fasen der barnet begynner å gå og kan bevege seg vekk fra omsorgspersonen, sier hun.
– Det er et utviklingstrekk som har vært nyttig for oss, at barn blir mer skeptiske til mat når de får større bevegelsesfrihet.
Barn er kresne på ulike måter, understreker Helle. Det er et stort spenn mellom de som bare er litt kresne, og de som er så kresne at de trenger oppfølging og behandling. Hun anslår at dette kan gjelde rundt 5 prosent av alle barn.
Kresenhet er ikke en diagnose, men noen av barna som strever mest kan ha noe som kalles selektive spisevansker. Disse barna kan unngå hele grupper av mat, som å nekte å spise grønnsaker, mat med bestemte farger eller konsistenser.
smake
Barn bør oppfordres til å smake på ting, men aldri tvinges, ifølge ekspertene. Smaker de, er det lov å spytte det ut.
Ground PictureShutterstock / NTB
Går an å trene på å like mat
Silje Steinsbekk, professor i klinisk barne- og ungdomspsykologi ved NTNU, har gjort flere studier på kresenhet hos norske barn. I disse studiene har ett av fire barn havnet i kategorien kresen.
Selv om den nye studien viser at den genetiske innflytelsen er stor, og at den varer over tid, så betyr ikke det at man ikke skal prøve å hjelpe barna til å bli mindre kresne, påpeker Steinsbekk.
– Selv om genetikken spiller en betydelig rolle har foreldrene en mulighet til å påvirke, sier professoren.
– Generelt sett vet vi at eksponering virker, altså å trene seg på å like mat og å tørre å smake på ny mat. For de som er genetisk sårbare for kresenhet er det trolig ekstra viktig, påpeker hun.
– Mat er så mye mer enn ernæring, det er glede og samvær. Det heter jo måltid – vi skal dele et mål med tid. Hvis dette kan bidra til at foreldre som har kresne barn senker skuldrene litt, så er det bra, sier Steinsbekk.
Er barnet ditt kresent?
Det finnes ingen endelig definisjon på hva som utgjør et kresent barn.
Studier finner derfor at alt fra 6 til 60 prosent av barn er kresne. I sine studier har Silje Steinsbekk fra NTNU funnet at hvert fjerde norske barn er kresen i matveien.
Definisjonen på kresenhet som hun brukte er: «En uvillighet til å spise kjent mat eller prøve ny mat, som er alvorlig nok til å påvirke daglige rutiner på en slik måte at det er problematisk for foreldre, barn eller relasjonen mellom foreldre og barn».
For å måle dette bruker forskerne ofte et spørreskjema som heter The Child Eating Behaviour Questionnaire. Foreldre tar stilling til 35 påstander om mat og svarer på om barna deres gjør ulike ting alltid, ofte, noen ganger, sjelden eller aldri.
Skjemaet brukes også for å finne ut av om barn for eksempel spiser for mye, for lite eller for sakte. Seks av påstandene brukes for å måle kresenhet.
Disse er blant annet barnet mitt nekter å spise ny mat de første gangene det tilbys, barnet mitt liker mye forskjellig mat og barnet mitt er sjelden fornøyd med maten som serveres.
Var barn mindre kresne før i tida?
Hvis kresenheten først og fremst kommer av genene, kan vi da anta at barn gjennom tidene alltid har vært like kresne?
Det finnes ingen studier som kan bekrefte eller avkrefte dette, svarer Helle.
Steinsbekk og hennes kollegaer fant i en av sine studier at hvis barna hadde foreldre som var veldig sensitive på deres behov, økte sannsynligheten for at de var kresne to år senere, mens foreldres evne til struktur beskyttet mot kresenhet. Mange mener at dagens foreldrestil er for ettergivende.
Men tidligere aksepterte kanskje færre foreldre at maten ikke ble spist.
– For noen generasjoner siden var det vel mer sånn her er maten, du får ikke gå før du har spist opp, sier Steinsbekk.
– Da overkjører man barnas evne til selv å kjenne når de er mette, og skaper gjerne negative assosiasjoner til mat og måltid.
Les mer
Author: Ida Irene Bergstrøm – forskning.no
– Verken aldring eller skrøpelighet er noe som skal bekjempes eller utryddes. Det skal snarere gis plass som noe helt naturlig.
Det sier Ingebjørg Lavrantsdatter Kyrdalen under Arendalsuka. Hun er stipendiat og fagkonsulent ved Nasjonalt senter for aldring og helse.
Unngår ordet «skrøpelighet»
At skrøpelighet er naturlig, kan være vanskelig å kommunisere i et mediebilde der perfeksjonering av kropp og biohacking får mye oppmerksomhet, mener Kyrdalen.
– Vi må ikke komme dit at skrøpelighet forstås som en personlig svikt – at du ikke lever riktig nok, mener hun.
Samtidig er Kyrdalen klar på at det er ting vi kan gjøre for å påvirke helsa vår og forhindre eller bremse skrøpelighet.
– Jeg bruker aldri ordet «skrøpelighet» i direkte møte med pasienter, sier Bjørn Erik Neerland under Arendalsuka. Han er lege og spesialist i geriatri ved Oslo universitetssykehus.
Neerland forklarer at ordet brukes i mangel på en bedre norsk oversettelse av ordet «frailty».
– Pasienter med skrøpelighet har ofte mange kroniske tilstander – kanskje både nyresvikt, kognitiv svikt og smerter, forklarer han.
Skrøpelighet sier noe om hvor godt en eldre person klarer seg i hverdagen.
En skala som gjerne brukes, heter Klinisk skrøpelighetsskala. Den går fra én til ni, hvor én er veldig sprek og ni er terminalt syk, altså døende.
Og pasientene med skrøpelighet blir flere.
Bjørn Erik Neerland, Marte Wang-Hansen og Ingebjørg Lavrantsdatter Kyrdalen
Skrøpelighet er sammensatt, sier geriaterne Bjørn Erik Neerland, Marte Wang-Hansen og Ingebjørg Lavrantsdatter Kyrdalen.
Anders Moen Kaste
Øvelser, ikke trening
– Jeg har hatt pasienter som har brukt rullator ved gange, som har parkert rullatoren, sier Marte Wang-Hansen til forskning.no. Hun er geriater og seksjonsoverlege ved Sykehuset i Vestfold.
Veien dit er målrettet styrke- og balansetrening.
Når det er sagt, Wang-Hansen velger andre ord i møte med pasientene.
– Jeg pleier å kalle det øvelser. Det er jo en del som ikke har så positive assosiasjoner knyttet til trening.
I alle Vestfold-kommunene prøver de om dagen ut et opplegg som skal gi eldre oppfølging og veiledning. Helsepersonell fra flere fagfelt går sammen om å finne de beste løsningene for hver enkelt pasient.
I pilotprosjektet på veien dit fulgte Wang-Hansen og kollegene til sammen rundt 100 pasienter i et halvt år.
Det var for å se hvilken effekt treningstilbudet hadde på eldre pasienter med lav eller moderat grad av skrøpelighet. De gikk gjennom en funksjonstest som heter Short Physical Performance Battery (SPPB).
Her testes den generelle fysiske helsen til pasientene.
Flere har tatt den i bruk, siden den har vist seg å være god til å forutse død og sykehjemsinnleggelse. Det opplyser Legeforeningen.
rullator
Iblant klarer eldre å parkere rullatoren.
Karoline Masumi NordeideNTB
Skrøpelige ble mindre skrøpelige
Høyest mulige score i testen er 12 poeng.
Noen av pasientene ble rekruttert gjennom en helsestasjon for eldre. De levde med nivået som kalles «svært mild skrøpelighet».
– Etter seks måneder hadde de økt fra 8 til 9 på SPPB, sier Wang-Hansen. Hun konstaterer at dette er en merkbar forbedring for pasientene selv.
Øvelsene de hadde gjort, var enkle styrke- og balanseøvelser anbefalt av Helsedirektoratet.
De fulgte også pasienter som var litt dårligere etter en sykehusinnleggelse. De hadde mild skrøpelighet og holdt seg stabilt der i seks måneder etter innleggelse.
– Det syns vi egentlig var ganske bra etter akutt sykdom. Det å få dem til helsestasjonen og gi dem en plan, hjelper.
Men hvor skrøpelig kan man bli før det er for sent å snu det?
Mange spreke eldre ble syke under den første bølgen med covid-19, forteller Wang-Hansen.
En del lå lenge på intensivavdeling og mistet svært mye muskelmasse. Mange var skrøpelige da de ble skrevet ut. Til gjengjeld var de robuste før de ble syke.
– Med målrettet og systematisk trening kom de tilbake på nivået de var før, sier hun.
Dette er vanskeligere for pasienter med en funksjonssvikt som kommer gradvis over tid. Altså når tapet av muskler eller funksjon kommer som en kombinasjon av sykdom og lavere aktivitet som følge av dette.
– Du kan kanskje klare å stabilisere det, sier hun.
– Det kanskje aller viktigste, og noe veldig mange kan gjøre, er å ha fokus på økt hverdagsaktivitet.
Med det mener hun alle de små og større tingene vi gjør i hverdagen som holder oss på beina. Alt fra å hente maten sin selv til å hente posten.
Like på innsiden
Behøver man egentlig å være opptatt av skrøpelighet hos en pasient?
Neerland gir et eksempel. To pasienter på 85 år kommer inn på et akuttmottak med lungebetennelse.
– Røntgenbildene av en sprek og en skrøpelig pasient ser helt like ut. Blodprøvene ser helt like ut på begge – men graden av skrøpelighet vil påvirke hele pasientforløpet videre, forklarer Neerland.
En som scorer to eller tre på skrøpelighetsskalaen, vil normalt bli skrevet ut etter tre eller fire dager. En pasient som scorer seks eller sju, vil derimot risikere å bli liggende i et par uker med et påfølgende korttidsopphold på sykehjem.
Da er det viktig at noen har snakket med pasienten om hva som er best hvis det samme skjer igjen, sier Neerland. Er det å komme på sykehus, eller er det bedre å forsøke å håndtere det på en annen måte?
– Den planen blir kanskje ikke lagt om pasientens skrøpelighet ikke blir fanget opp. Man har bare håndtert lungebetennelse og forter seg å skrive ut pasienten. Derfor må vi ha et språk for dette, sier Neerland.
Apropos det: Syns folk det er vanskelig å snakke om skrøpelighet?
Da Grete Lillian Moen var tenåring, prøvde moren hennes å ta livet sitt. Moren hadde vært syk lenge.
Som ung trodde Moen at det var hennes feil at moren ble syk. Og hun kjente på et stort ansvar for at det ikke skulle skje igjen.
– Jeg tenkte at en gang skal jeg fortelle verden der ute om hvordan det er. Hvordan det er å være barn og ungdom i en familie når noe sånt skjer, sa Moen i et foredrag på Litteraturhuset nylig.
Hjelp å få
Mange telefontjenester tilbyr råd, veiledning og noen å snakke med, enten du er pårørende til psykisk syke eller trenger hjelp selv:
Din lokale legevakt
Mental helses hjelpetelefon 116 123
Kirkens SOS 22 40 00 40
Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP) 22 49 19 22
Landsforeningen We Shall Overcome (WSO) 22 41 35 90
LEVE, Landsforeningen for overlevende etter selvmord 22 36 17 00
– Hjelperne er hjelpeløse
I dag jobber Moen som spesialrådgiver på Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP). Der holder hun kurs i å ta vare på barn som har foreldre med selvmordstanker eller har forsøkt å ta sitt eget liv.
– Det er stas å holde på med dette, men samtidig er jeg ganske fortvilet over at vi har brukt så himla lang tid på å komme der vi er i dag, sa Moen.
Grete Lillian Moen
Grete Lillian Moen holdt foredrag om barn og selvmord på et seminar arrangert av VID vitenskapelige høyskole. (Skjermbilde fra Vimeo).
Helsepersonell og andre hjelpere er hjelpeløse, mener hun.
– Fortsatt har vi så mange unnskyldninger for hvorfor vi ikke snakker med ungene. Fortsatt forstår vi ikke hvordan og hvorfor vi skal gjøre det. Min erfaring er at dette er en gruppe barn og unge som det skal lite til for å gjøre en forskjell for, sa Moen.
– Selvmord berører svært mange
Rundt 650 personer tar sitt eget liv i Norge hvert år.
– For hvert selvmord tror man at det er rundt ti ganger så mange selvmordsforsøk, sa Geir Tarje Bruaset, forsker ved VID Vitenskapelige høyskole, på seminaret.
– Hvis hver av disse har fire-fem personer rundt seg, også barn, så er selvmord og selvmordsforsøk noe som berører svært mange mennesker, sa Bruaset.
Pårørende til suicidale personer er på vakt hele tiden. Barna er redde for å miste mammaen eller pappaen sin.
– Barn tar på seg mye ansvar og beskytter foreldrene sine, sa Bruaset.
Geir Tarje Bruaset
Geir Tarje Bruaset fra VID forsker på oppfølging av barna når foreldrene er innlagt på sykehus.
Susanne Ward Ådlandsvik
Rutinene mangler
Selvmord har vært belagt med skam. Det kjenner også barna på, ifølge Bruaset. Det forverrer barnas situasjon.
Han har selv jobbet som sykepleier i psykiatrien.
– Vi mangler rutiner på hvordan vi skal følge opp barn når foreldrene er innlagt.
Selv er han i gang med en studie på hvordan det er for barn å vokse opp med en suicidal forelder.
Foreløpige resultater vise at det blir snakket lite i familien om selvmordsforsøk. Det blir ofte kamuflert som annen sykdom.
Barna blir alene med følelsene sine
Slik var det også i Grete Lillian Moens familie.
– Da mamma var kommet på sykehus, sa pappa til oss at uansett hva som skjer, må vi leve videre. Det var den eneste gangen vi snakket om at mamma hadde prøvd å ta livet sitt, fortalte Moen.
Barna blir ofte alene med følelsene sine rundt det som har skjedd. Oppveksten deres blir preget av de voksnes psykiske sykdom, og for noen også rusproblemer.
– Når en forelder er syk, må den friske forelderen ta på seg mange oppgaver, i tillegg til å ta vare på den syke og holde familien sammen. Det kan fort bli for mye, og det kan bli for liten plass til barna, sa Bruaset.
Barna trenger støtte og tiltak. Men på hvilken måte? Hva fungerer best?
– Hva fungerer best for å støtte barna?
Line Solheim Kvamme er forsker på RBUP. Sammen med kollegaer søkte hun i internasjonal forskning for å finne tiltak rettet mot barn som pårørende. De ville finne ut om behandlinger og tiltak var effektive og gode, og hvordan barna og familiene opplevde dem.
Resultatet var nedslående.
Line Solheim Kvamme
Line Solheim Kvamme er forsker på RBUP. (Skjermbilde fra Vimeo).
– Vi fant ingen studier som dokumenterte tiltak for barn av foreldre med selvmordsatferd. Det er et digert, svart hull, sa hun.
– Det er viktig, riktig og effektivt å støtte barn i det øyeblikket deres foreldre blir innlagt etter selvmordsforsøk, sa Kvamme.
Men forskningsbasert kunnskap om dette mangler. Det vil Kvamme og kollegaene hennes gjøre noe med.
Støtte til hjelperne
Anneli Mellblom er også forsker på RBUP. Hun fortalte at det har kommet noen få mindre, norske studier. Resultatene viser at de som jobber i barnevernet føler seg maktesløse. Helsepersonell er usikre.
Derfor lager RBUP nå en veiledning for samtaler med barn.
– Veiledningen skal være en støtte til hjelperne for hvordan de kan snakke med et barn når deres foresatte har forsøkt selvmord, sa Mellblom i sitt foredrag.
Det er blant annet viktig å snakke med barnet alene, slik at de fritt kan stille spørsmål og fortelle om vanskelige følelser uten å ta ansvar for eller ta hensyn til foreldrene.
Dette er noe som må følges opp over tid. Hjelperne må også samarbeide på tvers av fag og etater, ifølge Mellblom.
Ingen snakket om selvmordsforsøket
En sykepleier ble viktig for Grete Lillian Moen.
Anneli Mellblom
Anneli Mellblom er forsker på RBUP. (Skjermbilde fra Vimeo).
Møtet med moren i sykehussengen ble sterkt. Sykepleieren satte seg ned med Moen og broren etterpå. Hun fortalte om hvordan moren hadde blitt funnet bevisstløs med hjertestans og at de ikke visste hvor skadet hun var eller om hun kom til å kjenne igjen barna sine.
– Jeg er takknemlig for den sykepleieren. På en helt nydelig måte ga hun oss ren, klinisk informasjon. Det var det jeg trengte da, sa Moen.
Så ble det stille. Ingen snakket om selvmordsforsøket. Til andre fortalte familien at moren hadde fått hjerteinfarkt.
– De skulle bare visst
Etter at moren hadde vært innlagt en god stund, ble de kalt inn til familiesamtale. Selvmord ble ikke nevnt.
Psykolog Ida Brandtzæg
Psykolog Ida Brandtzæg holdt foredrag om barns tilknytning til foreldrene. (Skjermbilde fra Vimeo).
– De spurte om hvordan det hadde gått hjemme mens mamma var syk. Vi sa at det hadde gått helt fint. Men inne i meg tenkte jeg at de skulle bare visst om all gråten, fortvilelsen, skyldfølelsen og skammen, sa Moen.
Men det kunne ikke Moen snakke om. Begge foreldrene var til stede.
– Et psykologisk immunforsvar
Ida Brandtzæg er psykologspesialist. Hun jobber med å styrke foreldrene i hvordan de kan gi omsorg til barna sine når de har det vanskelig selv.
Hun minnet om at det ikke er foreldrenes psykiske symptomer i seg selv som virker negativt på barna, men i hvilken grad disse påvirker hvordan foreldrene funger.
Det er viktig for barna å ha trygg tilknytning til foreldrene og omsorgspersonene. Er barna trygge på de voksne, lærer de å håndtere følelser og stress.
– Trygg tilknytning bygger et psykologisk immunforsvar. Det er en veldig sterk beskyttelse å ha med seg senere i livet, sa Brandtzæg i sitt foredrag.
Økt selvmord-risiko for barna
Så er det de foreldrene som ikke får det til. De som på grunn av sine egne vanskelige følelser og psykiske problemer ikke klarer å være tilgjengelige for barna sine. De som ikke klarer å forstå og svare ut barnas behov.
– Når foreldrene har slike begrensninger, kan det føre til utrygg tilknytning. Det øker barnas risiko for psykiske problemer senere i livet, selv om det også er andre faktorer som spiller inn, sa Brandtzæg i sitt foredrag.
Barn som opplever foreldrenes forsøk på eller gjennomføring av selvmord, har risiko for å prøve selv senere i livet.
– Men det er viktig å si at mange klarer seg bra, understreket Geir Tarje Bruaset.
