Til minne om Hurtigruten

(Nordnorsk debatt): Ansatte må velge mellom sluttpakke eller å flytte til den britiske metropolen. I Tromsø, som lenge har vært et tomt skall som «hovedkontor» er valget å dra eller å slutte.

Det er flere store fortellinger her som møtes med et utfall som er sørgelig. Både om hensynsløs forretningsdrift, og fremfor alt, en historie om alt som har gått tapt i Nord-Norge og hva som kunne ha vært, i en landsdel som spiller kortene dårlig.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Da den nordnorske gullkalven fant veien inn i den globale økonomien, endte det opp med filialisering og marginalisering.

Det har skjedd i flere etapper. Først fra Narvik til Tromsø, deretter fra Tromsø til Oslo, så fra Oslo med London som endestasjon.

Hurtigruten har blitt et cruiseselskap på verdenshavene. Det eneste som gjenstår i Norge er statssubsidiert drift av en rute som har tapt hele sin status som livsnerve for den lange kysten.

Vi har i løpet av få år havnet der at det gamle flaggskipet har ankret opp for godt. Hvem hadde trodd det?

CRUISE: Hurtigrutens MS Roald Amundsen. Foto: Hurtigruten

Det eneste som gjenstår er historie og minner. Ikke minst om en modig mann som i 1893 gjorde det mange mente var umulig: Å seile hele norskekysten i storm og mørke, uten nåtidens navigasjonssystemer og fyr, med et skip fylt med gods og passasjerer.

Les også: Kysten betyr ingenting for Hurtigruta

Tromsøværingen Richard With står på sokkel i Stokmarknes og burde gjort det mange andre steder også. Han skapte det som 130 år senere er den fallerte merkevaren Hurtigruten. Den som ble bygd opp gjennom generasjoner, skip for skip, havn for havn, nyskaping for nyskaping, av kvinner og menn med kjærlighet til den norske kystlinjen.

At det store felleseiet i landet vårt skulle havne først på Aker Brygge, og nå i hendene på Londons kapitalmiljøer, var helt sikkert ikke i tankene verken til Richard With eller den legendariske direktøren i Troms fylkes Dampskipsselskap (TFDS), William Pettersen.

GRUNNLEGGER: Richard With Foto: Wikipedia

Men Hurtigrutens toppsjef Daniel Skjeldam har verken omsorg for kysten, vår stolte historie, eller for nordnorske arbeidsplasser.

Hans bonusavtaler og eventyrlige lønningspose er muliggjort av rå fondsforvaltere og ikke av nøkterne eiere i Stokmarknes, Risøyhamn eller Hammerfest.

Her kan du lese flere kommentarer av Skjalg Fjellheim

Beslutningen om å flytte store deler av selskapet ut av Nord-Norge og til slutt ut av Norge er en kynisk beslutning, som også setter punktum for Hurtigrutens historie i Norge.

Men eierne og lederne burde, i respekt for den norske kystkulturen og alle de som har seilt for og med skipene, forstå at de må bør legge igjen det stolte navnet Hurtigruten på kaia i Nord-Norge.

Det vil i det minste være en slags verdig avskjed, ettersom alle forbindelser til landet er kuttet.

Kystens folk i Norge fortjener bedre enn å være kulisse for det den engang så stolte merkevaren har utviklet seg til. Og kan den norske staten virkelig være ei melkeku for fondskapital i London?

TOPPSJEF: Daniel Skjeldam Foto: Terje Pedersen, NTB

Men det er et nordnorsk lærestykke også i dette, i en landsdel der politikk og næringsliv har så tungt for å gå i seg selv. Nedturen for rederiet begynte da man ikke klarte å forene krefter mens det gjaldt som mest.

Det som skulle og kunne ha blitt et nordnorsk forretningseventyr, fikk raskt slagside på grunn av fylkesfisering og byrivalisering.

Dermed ble den nordnorske helligdommen liggende åpen for raid utenfra. Og når det skjedde, tok de store aktørene til slutt med seg rubbel og bit.

Nå starter den vemodige jakten på noen gode minneord her nord: Velsignet være minnet om kystens trofaste gigant. Sorgen må vi leve med, men gledene skal vi aldri glemme.