«Livvakten» er Tove Taalesens andre krim fra det indre mijøet på Det kongelige slott i Oslo. Handlingen er spunnet rundt den norske dronningen, for anledningen heter hun Ingeborg. Hun og hennes nærmeste medarbeidere skal i løpet av et døgn åpne en spektakulær og sjokkerende kunstutstilling. Landets kunstelite og alt som kan krype og gå av ambassadører vil være med på åpningen. Som egentlig er et slags cover for noe ganske annet, nemlig forhandlinger som kan få slutt på krigen i Ukraina. Dronningen er innvolvert, det er også den amerikanske presidentfruen.
Dette er altså en roman fjernt fra den politiske realismen, men hvem har sagt at krim behøver å være pinlig realistisk. Det kommer ut så mange krimbøker i Norge at man får følelsen av å omgå seriemordere på jobben, i nabolaget og på trikken. Sånn er det jo ikke.
Penga rår
Bokforlagene er børs på den ene siden og katedral på den andre. Det er penger i krim og dermed dukker det opp stadig nye talenter som vil gå Jo Nesbø og Unni Lindell i næringa. Alle har fått med seg at disse to og mange andre krimforfatterne tjener millioner på sine krimromaner. At penga rår – også i forlagsverdenen bør ikke forbause noen.. Tove Taalesen med «Livvakten» er nok ikke den sterkeste utfordreren foreløpig, men boka er ganske velskrevet og innimellom nokså spennende. Og Taalesen har en stor fordel. Hun har tidligere vært ansatt som lakei på slottet. Hun kjenner derfor ganger og korridorer, interiørdetaljer og detaljer om hva som serveres når og til hvem. I seg selv artig å lese om.
Mye å holde orden på
Utfordringen i «Livvakten» er å holde orden på alle menneskene vi møter. De to viktigste er livvakten, Tormod Beyer og Kaare Stampe som er dramaets Bad boy med stoor B! Stampe er ansatt ved hoffet og har ambisjoner om å bli hoffsjef. Han intrigerer og manipulerer og har skjulte agendaer. Og han dreper folk. Vi møter Stampe i en prolog. Det er tilbake i 2008. Han og en guttegjeng tar livet av en farget mann og voldtar dama hans. Som er hvit. Stampe er en fullblods rasist uten normale sperrer for hva som er riktig og galt. Dette innledende drapet dukker faktisk ikke opp i den videre handlingen og det blir tydeligvis heller ikke oppklart. Dette er lite troverdig.
Åpningen av en kunstutstilling av det sjokkerende slaget,- med mange ambassadører og den norske kunst-fiffen på plass, er foranledningen til et dramatisk døgn på slottet. Samtidig skal den norske dronning Ingeborg være en del av vertskapet for russisk-ukrainske fredsforhandlinger. Summen av dette er selvfølgelig en formidabel sikkerhetsutfordring. Det brer seg en terrorfrykt blant de ansvarlige for sikkerheten på slottet. Dette er bakteppet for mye av handlingen som inkluderer litt for mange aktører. En av disse er dronningens betrodde lakei Tale Voss, kunstkjenner med en voldsomt god hukommelse. Livvakt Beyer og hun har et mulig kjærlighetsforhold på gang. Hoffsjef Høegh er hel ved, men styrer hoffet byråkratisk og omstendelig – til stor irritasjon for den ambisiøse Stampe. Hoffsjefen har attpåtil et forhold til dronningen som er enke. Dronning Ingeborg er sympatisk framstilt, men er ikke den skarpeste kniven i skuffen når det gjelder menneskelige og sikkerhetsmessige detaljer. Alle har på en eller annen måte sine egne motiver og hver gang jeg følte at jeg hadde oversikt, kom nye og kompliserende faktorer seilende. Anne Brenna for eksempel, gravende journalist og dokumentarskaper med voldelige krefter på ytre høyre som spesialitet. Broren har vært justisminister, sitter på stortinget og er nærmest husvenn på slottet. Anne Brenna har klart å infiltrere en militant høyreekstrem gruppe. Det betyr a hun lever farlig. Alle disse ingrediensene og en del til blandes i hop i den samme gryta. Det er en formidabel jobb å få det hele avsluttet på en logisk og troverdig måte. Det går på et vis, men ikke mer enn det. Folk som kan sine bluestekster kjenner refrenget: «To many cooks can spoil the stew». Mange krimforfattere gjør lurt i å huske på det.
Født sånn eller blitt sånn?
Vi får vite ganske mye om livvakten, Tormod Beyer. Han er egentlig en ganske tradisjonell politimann, skilt fra en dyktig politikvinne og betydelig traumatisert. Beyer var nemlig en av politifolkene som ble sendt til Utøya 22. juli i 2011. Han har kølsvart samvittighet for sin og kollegenes utilstrekkelige innsats for å hindre massedrapene. Som romanfigur er han strengt tatt ikke veldig interessant.
Kaare Stampe derimot er ingen dårlig romanfigur. Han er altså rasist med mye hat inni seg. Jeg skal ikke røpe alle uhyrligheter han bidrar med, men hvorfor er han sånn? Født eller blitt sånn – det er spørsmålet. Det får vi egentlig ikke vite noe om. Vi vet at han tok en hotellutdannelse i Sveits og at han ellers kom fra en ganske vanlig middelklassebakgrunn. Vi vet også at faren giftet seg på ny og fikk en datter med sin filipinske kone. Stampe har altså en halvsøster som han hater inderlig. Av en eller annen grunn. Figuren Stampe kunne forfatteren med hell ha utforsket og gjort mer komplett og forståelig for leseren. Han ble neppe født som en rasistisk, kvinnehatende seriemorder. Og det ligger ingen frampek i bakgrunnen hans mot veien han går videre. Hans kontakt med en ytterligående internasjonal organisasjon er heller ikke godt nok forklart etter min mening.
Tove Taalesen – «Livvakten» – Nettavisen
«Livvakten» er blodig
Avslutningsvis: Dette er en voldelig bok. Det starter allerede i prologen der den unge Kaare Stampe og gjengen hans dreper og voldtar. Det høye voldsnivået fortsetter helt til slutten. For ordens skyld: jeg er ingen pingle som ikke tåler blod og gørr i en krimbok. Men det er faktisk enkelte scener der volden etter min mening er unødvendig grov. Det kan se ut som om forfatteren på slutten vil understreke at Stampe er en seriemorder. Den klassiske seriemorderen som vi kjenner fra amerikansk krim etterlater gjerne noe på den avdøde, tar trofeer i form av smykker eller kroppsdeler eller arrangerer offeret på et spesielt vis.
Kaare Stampe innfrir alle stererotypiske forventninger til en seriemorder i «Livvakten».
Tove Taalesen har absolutt noe på gang som krimforfatter og språket er energisk og godt. Utfordringen er å stramme inn og spisse plottet. At hun kjenner de indre forholdene på slottet i Oslo fra egen jobb, er selvfølgelig en stor fordel. Ingen kan ta henne på romfordeling og oppdekningsrutiner. Jeg blir ikke overrasket om det kommer mer «slotts-krim» fra Taalesen.
Jan Øyvind Helgesen er fast bokanmelder for Nettavisen.
Les også: Om Jan Øyvind Helgesen
Les hele saken
Author: