Vindkraft har vært og er helt unødvendig

Vindkraft i Norge hadde sin spede begynnelse på 90-tallet. I 2022 ble det imidlertid produsert 14,8 terawatt-timer som utgjorde 10 prosent av norsk kraftproduksjon.

Det sies at uten vindkraft ville Norge hatt kraftunderskudd. Men går man påstanden etter i sømmene, er den feil.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Realiteten er at vindkraft har vært helt unødvendig for norsk kraftforsyning. Men den har skapt en masse støy og bryderi, ødelagt natur og ikke minst krevd ekstra investeringer i nettet for å håndtere dens uforutsigbare og ustabile natur.

Vindkraft kommer og går som vinden, mens det meste av vannkraften er regulerbar og tilpasset vårt unike forbruksmønster gjennom fire årstider.

Feilaktig påstand

«Uten vindkraft på land hadde vi hatt underskudd på 4 TWh i fjor», hevdes det i sosiale medier fra representanter fra Vindkraftlobbyen. Det pekes på at bruttoforbruket i 2022 var 133 TWh mens vannkraften kun bidro med 129 TWh. Vipps blir konklusjonen at uten vindkraft hadde vi måttet importere netto 4 TWh for å være i balanse.

Men så enkelt er det ikke. Året før var det motsatt. Da var forbruket 140 TWh mens vannkraften bidro med 144 TWh. Overskuddet gikk til netto eksport, men kunne vært satt på lager til året etter.

Slik kan vi nøste oss bakover i tid, helt tilbake til begynnelsen på eventyret eller marerittet, alt ettersom.

Les også: Kjell Erik Eilertsen

La oss derfor se på hvilken betydning vindkraft har hatt.

I 1995 produserte Norge 123 TWh kraft. Vindkraft sto for kun 0,1 promille. Netto krafteksport var 6,7 TWh. Norske vannkraftmagasiner endte året med 64 TWh på lager, godt over et halvt årsforbruk.

Etter 2011, med de grønne sertifikatene – en overføring fra strømkundene til vindkraftutbyggerne, har vindkraften i Norge tidoblet seg.

Med det utgangspunktet gjør vi følgende øvelse for perioden 1995-2022:

Kriterier:

• Vi tar vindkraft ut av ligningen
• Vi setter et krav til fyllingsgrad for å kunne eksportere mer enn vi importerer. Dette kravet er gjennomsnittlig fyllingsgrad + et standardavvik. Det tilsvarer en fyllingsgrad på 67,8 TWh.

Med disse kriteriene kalkuleres hva magasinfylling, produksjon og nettoeksport kunne vært med en bedre ressursforvaltning, år for år gjennom perioden.

Resultatet blir som følger:

• Magasinfyllingen ved utgangen av 2022 ville vært 57,8 TWh, 1 TWh høyere enn faktisk fylling.
• Magasinfyllingen ville aldri vært lavere enn 42 TWh (i 1996), mens den faktiske fyllingen havnet under 40 TWh i tørråret 2010.
• Vi ville hatt utveksling gjennom hele perioden, men i årene der krav til fyllingsgrad ikke er oppfylt ville eksporten måttet balansere importen. Eksempelvis ville nettoeksporten i 2021 og 2022 vært null, mens vi faktisk eksporterte til sammen 30 TWh mer enn vi importerte, noe som satte hele forsyningssikkerheten på prøve i fjor sommer, og gjorde Norges kraftforsyning mer væravhengig enn noen gang.
• Netto eksport for hele perioden ville vært 117 TWh, mot faktisk 183 TWh
• Vi ville ikke vært netto importør i noen år, og vi ville vært netto eksportør i 12 av de 28 årene i perioden.

Elefanten i rommet

Elektrifisering av petroleumsvirksomheten med kraft fra land krevde 8,7 TWh i fjor. Med Johan Sverdrup fase 2 i drift, vil elektrifisering av sokkelen sluke 10 TWh i år og dette skal, ifølge Statnetts markedsanalyse, dobles frem mot 2030.

Som vindkraft hadde også elektrifisering av sokkelen sin spede begynnelse på 90-tallet. Men pr. 2022 har vi brukt 120 TWh på dette, tilsvarende tre årsforbruk i norske husholdninger.

Les også: Energi- og miljøkomiteen begår ny gigawatt-tabbe

Etter gasskraftverksaken og kabinettsspørsmålet til statsminister Kjell Magne Bondevik, etterfulgt av manglende beslutningsevne hos styringspartiene som hadde flertall, skjøt elektrifiseringen fart, i forbindelse med oppstarten av Ormen Lange-feltet i 2007.

For Stortinget kom det utrolig nok som julekvelden på kjerringa, til tross for at det var en direkte følge av vedtak som var fattet syv år tidligere. Dermed var strømkrisen i Midt-Norge et faktum.

Vindkraft og elektrifisering av sokkelen har utviklet seg i takt. De samme entusiastene går igjen i begge leirer. Det er nesten så en skulle tro de har felles interesser. Vel.

Tar vi kraftforbruk på elektrifisering ut av ligningen og gjør den samme regneøvelsen som over, blir resultatet enda mer interessant.

Resultatet ville vært som følger:

• Magasinfyllingen ved inngangen til dette året ville vært 67,8 TWh, 11 TWh høyere enn den faktisk var.
• Vi ville hatt 44 TWh mer til disposisjon, som kunne blitt eksportert eller anvendt til næringsformål i Norge (i vedlagte figur er det gått til eksport).
• I 17 av de 28 årene ville kriteriet for nettoeksport vært oppfylt.
• Høyeste nettoeksport i et enkeltår ville vært 35 TWh. Det ville ikke krevd med utvekslingskapasitet enn det som allerede var der før de fire siste kablene ut av NO2 ble bygget, inklusive Nordlink til Tyskland og NorthSeaLink til England.

Energipolitisk fiasko

Konklusjonen er åpenbar og kan oppsummeres som følger.

• Vindkraft har vært og er helt unødvendig for norsk kraftforsyning.
• Kablene NorNed (2008), Skagerak-4 (2014), Nordlink (2020) og NorthSeaLink (2021) var helt unødvendige å bygge, bortkastede penger og til skade for norsk konkurranseevne
• Krav til magasinfylling som betingelse for hvorvidt vi kan eksportere mer enn vi importerer, ville sørget for forsyningssikkerhet.
• Norges komparative fortrinn ville vært styrket og kraftprisene ville vært lave
• Uten elektrifisering ville vi hatt mer kraft tilgjengelig, enten til eksport gjennom allerede eksisterende kabler før 2008 eller mer næringsetablering i Norge. Det ville gjort Norge til et mer attraktivt land å investere i, noe som ville sørget for sterkere krone og lavere inflasjon.

Dette ville ha krevd mer kompetanse på Stortinget og i regjering enn det vi har hatt de siste 30 årene. I så tilfelle ville de trolig vært mer motstandsdyktige mot særinteresser som i dag nærmest har hatt fritt spillerom.

Les flere kommentarer av Kjell Erik Eilertsen

Tidligere Statnett-sjef Auke Lont og tidligere NVE-sjef Per Sanderud med sine mottoer som «Fremtiden er elektrisk» og «En europeisk dugnad», åpnet porten for mer elektrifisering, mer vindkraft og flere kabler, mens det hele har vært samfunnsøkonomisk ulønnsomt sammenlignet med alternativene.

Det ville krevd satsing på bedre overføring innenlands fremfor eksportkabler som kun er egnet til å maksimere inntektene til statlige og kommunale kraftprodusenter på bekostning av husholdninger, bedrifter og næringsetablering generelt.

Og det ville krevd politikere som ikke overlot forvaltningsmyndigheten over Norges viktigste komparative fortrinn til EU.

Med dette kan vi slå fast at de store linjene i norsk kraftpolitikk siden 90-tallet har vært en fiasko.

Nåværende kurs for kraftpolitikken og tilhørende næringspolitikk, med subsidiering av både økt kraftforbruk og økt produksjon, har potensialet i seg til å rasere velferdsstaten, norsk økonomi og urørt natur. Men det er en suksess for særinteresser med sugerøret godt nedi statskassa.

Dette kan endres på. Det krever at velgerne tenker nytt i kommende valg, ettersom alt er politisk bestemt.