Du tåler vel en spøk?

(Sarpsborg Arbeiderblad): I dag er det 1. april – dagen for å narre og lure noen. Når vi som barn greide å lure de voksne, skjedde det til stor tilfredshet og høylytt latter: «Aprilsnarr i gamle da’r!». Men spøk er så mangt …

Det er inspirerende å være sammen med folk som har glimt i øyet. Jeg har sans for mennesker med humoristisk sans. Vi trenger smilet og latteren. Det er noe befriende med mennesker som kan le og spøke. De er med på å gjøre menneskelig samvær trygt og avslappende.

Evnen til å se de komiske sidene ved livet er livsnødvendig. Gravalvoret er knugende. Tenkfor eksempel på den forløsende spøken midt i det dypeste alvoret – nettopp da vi trenger det aller mest. Den kan oppleves frigjørende. På sitt beste kan spøken og humoren ta brodden av det triste og smertelige – i alle fall for en stund.

Grensen for hva vi ler av og hva vi synes et greit å tøyse med, varierer ganske mye fra person til person og fra miljø til miljø – fra kultur til kultur.

Det gjør dette tema utfordrende: Vi kommer ikke bort fra at spøk og humor gjerne balanserer på grensen av det som blir tålt.

Det ligger i sakens natur at spøk ofte innebærer å tulle med alvorlige ting. Ja, innen noen miljøer er det å teste ut grensene for det akseptable del av den spøkefulle leken. Da blir det som skulle kunne gi oss glede, humor og positive følelser lett snudd rundt – at det heller blir en kilde til usikkerhet og et anstrengt forhold mellom mennesker. Spøken går så langt at den rammer folk og bryter ned.

Har du opplevd situasjoner der folk spøker og tøyser så grovt og så lenge at andre blir lei seg og tar til tårene?

Spøkefuglen(e) driver det så langt at han eller hun ikke merker når de har gått over streken. Noen mennesker har en form for humor som balanserer hårfint overfor andres følelser. Det behøver ikke være vondt ment, men de er ikke følsomme nok til å registrere hva spøken gjør med andre.

Et viktig anliggende i denne kronikken er å søke etter en grenseoppgang mellom den godlynte spøken og den nedbrytende som gjør vondt. Hvordan kan vi spøke og ha det gøy på en måte som ivaretar medmenneskelighet? Hvordan kan vi beholde bevisstheten om at vi innerst inne er ganske sårbare og at ingen liker eller ønsker å bli hengt ut og latterliggjort?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det er særlig vanskelig å forholde seg til tvetydige uttalelser og slengbemerkninger. Tvetydigheten er vanskelig å tolke: Er det bare spøk eller ligger det alvor under?

Noen har lagt seg til en form for dobbeltkommunikasjon der de sier det motsatte av det de mener. For eksempel: «Veldig fin sjef vi har fått, gitt!» eller «Du har virkelig greie på hva du snakker om!» og så videre.

Dette er et lite problem så lenge vi forstår at det er et dobbelt budskap som sendes. Men noen signaliserer så utydelig hva de egentlig mener at det er nødt til å oppstå usikkerhet og misforståelser.

Det kjente gruket av Piet Hein bare understreker hvor dobbel spøk ofte er i seg selv: «Den som kun tar spøk for spøk,/og alvor kun alvorlig;/han og hun har faktisk fattet/begge deler like dårlig». En annen uttalelse går i samme retning: «Det er umulig å være vittig uten å være «litt» ondskapsfull».

Det kan vel diskuteres, men uansett ligger det en sterk makt i den spøkefulle kommentar – når den forlater det godmodige og vennlige plan – og går over særlig i den sarkastiske ironi. Da rammer den medmennesker hardt og hensynsløst som slag av en knyttneve.

Les også: Har du blitt lurt i dag?

Den som rammes vil ha små muligheter til å forsvare seg, både fordi ironien treffer så vondt og på så ømme punkter at en ofte ikke greier å svare. Tvetydigheten gjør en usikker på hva som ble sagt. En bare aner at det er noe vondt og sårende. Gøy og moro på andres bekostning er ikke akseptabelt.

«Du tåler vel en spøk?» og lignende spørsmål blir da bare dårlig skjult selvforsvar for å undertrykke og tråkke på medmennesker.

Noen miljøer preges til de grader av spøk og ironi at det blir slitsomt. Det oppstår, mer eller mindre bevisst, en konkurranse om hvem som har den kjappeste replikken. Det ender lett med at det går ut over sårbare folk som ikke greier å ta igjen. Det får en ufyselig form når humoren i ei gruppe bare er myntet på noen få.

Les også: Vi blir lurt

Jeg hørte for eksempel om et miljø der de mest slagferdige og populære nærmest kommuniserte i en slags «kode». Når de andre gikk «fem på» medførte det voldsomme latterutbrudd fra de innvidde. For de uinnvidde ble det jo bare kjedelig og provoserende. Mange trakk seg unna.

Ekstra vondt blir det hvis en bestemt person i ei gruppe til stadighet utsettes for de andres latterliggjøring. Det kan for eksempel skje ved at noen får klovne- eller maskotrollen. Det behøver ikke være problematisk så lenge humoren er vennlig og klovnen selv er med på notene. Mye er avhengig av om klovnen greier å si fra når «nok er nok».

Les også: Dyrtid? Bare tull. Den kan du kjøpe deg billig ut av

Ingen liker å være skyteskive for tøys og tull. Ingen liker aldri å bli tatt på alvor. «Vi får ikke mer moro enn den vi lager selv». Men den form for moro som gjør andre til latter, kan vi godt unnvære. Hensynsløshet og umenneskelighet har mange ansikter.

I kjølvannet av Antonsen-saken i høst, var det mange som ble engasjert av denne grenseoppgangen. Blant annet henter jeg et utdrag fra en kommentar av Arild Vedvik som leder «poesiringen» på nettet:

«I jakten på å finne på nye morsomheter tøyes strikken mer mot ironi, sarkasme, lytehumor, krenkelser. Det er lenge siden Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr. De var naturtalenter i situasjonskomikk, i karakterskaping, selvironi og aldri ondskapsfulle. Det var humor som hele familien kunne samles om og le av. Mange av dagens komikere er talentfulle. Jeg ler! Men ofte med en bismak. Det ser ut som man hele tiden må bevege seg mot kanten, mot hva som er mulig å finne på. Det er om å gjøre å våge. Gjerne krenke noen …

Problemet med denne trenden er at den normaliserer frekkhet, nedlatenhet, respektløshet og skamløshet. Over tid blir dette normerende. Barn må tro at dette er slik vi skal forholde oss til hverandre, at det er slik verden er eller bør være. Konsekvensen er et kaldere samfunn, der mobbing er greit, der både komikere og andre personer med makt kan gå over streken uten å skjønne det. For streken er visket bort».

En viktig nyanse: Hvis vi ikke lærer oss å tåle en viss grad av fornærmelse, så får vi problemer i det sosiale fellesskapet.

Trykker vi altfor lett på «krenkelses-knappen», så kveler vi samtidig det verdifulle, morsomme og lekende i mellommenneskelig samspill. Det at vi kan le sammen og ikke ta alt for personlig, er noe av det fine vi har som samfunn. Det forutsetter at vi har tillit og tror godt om hverandres hensikter.

Det finnes massevis av flott, frekk og utfordrende humor der vi kan le med hverandre, istedenfor å le av hverandre.

Til slutt – en 1. april-spøk for mange år siden som jeg aldri glemmer:

Det var i en tid da kontroll og styring av ansatte i offentlig sektor ned i minste detalj slo gjennom som et mantra. Det ville medføre en langt bedre effektivitet, ble det hevdet. Folk var gjennom mange tiår vant med selvstendighet og eget ansvar i jobben sin. De nye kravene skapte voldsom motstand på en stor arbeidsplass. Men det hadde ennå ikke blitt tatt opp i noen formelle møter i fagforeningen eller mellom ledelse og ansatte.

Les også: Gje oss tida tilbake, Vestre

En mellomleder på denne arbeidsplassen fikk tak i et gammelt stemplingsur som han etter arbeidstid monterte på veggen i pauserommet med originale stemplingskort og med en stor plakat som gjorde oppmerksom på at fra neste uke måtte de ansatte stemple inn og ut på jobben – som del av den nye ideologien om kontroll og effektivisering.

Det resulterte i et betydelig sinne og opprør blant de ansatte. Enkelte gikk rett til ledelsen og uttrykte sin store skuffelse og motstand mot å bli behandlet som små «drittunger».

Den skøyeraktige lederen greide å holde maska lenge. Etter hvert som enkelte ansatte begynte å ane «ugler i mosen» og de minnet hverandre om hvilken dato det var, så roet gemyttene seg betraktelig. Men noen gikk grundig og rett i fella.

Det tok lang tid før latteren og selvironien gikk over på den arbeidsplassen. Fantastisk idé og god humor, spør du meg.