Politidirektøren beskytter ukultur

Justisdepartementet har bedt Politidirektør Benedicte Bjørnland om å ta grep i samrøret mellom politiet og Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Rolleforståelsesutvalgets rapport avslørte at politiorganisasjonen har fått forme ruspolitikken utenfor demokratisk kontroll, men er det bukken som settes til å passe havresekken?

Les også: Granskere mener samrøret mellom politiet og narkotikaforening er alvorlig for tilliten

Advokatforeningens leder, Jon Wessel Aas, finner det urovekkende for rettsstaten at verken justisministeren eller lederen av justiskomiteen på Stortinget synes å bry seg om hva Rolleforståelsesutvalget og Riksadvokaten har påpekt i forhold til rolleblanding og systematisk ulovlig bruk av tvangsmidler.

Fordi Politidirektoratet har vært en del av praksisen, uttaler Sverre Bromander, leder for Juristforbundet, at Riksadvokaten eller et uavhengig utvalg bør få jobben, og det siste er å foretrekke.

Usikker maktbruk

Siden Straffelovkommisjonen anbefalte avkriminalisering i 2002, har Justisdepartementet sett vekk fra forskning som tyder på at noe er alvorlig galt i ruspolitikken.

Rusreformutvalgets påvisning av moralsk panikk, Riksadvokatens avsløring av systemiske menneskerettsbrudd i mindre narkotikasaker, og Rolleforståelsesutvalgets beskrivelse av en spenning mellom to juridiske paradigmer, styringsjuss og rettighetsjuss – hvor menneskerettigheter har vært nedprioritert – indikerer at ruspolitikken har vært ført på et konstitusjonelt sidespor i 20 år.

Rolleforståelsesutvalgets etterlysning av lederansvar, er derfor del av et større bilde, og det er usikkert om menneskerettigheter kan defineres innenfor rammene av et forbud.

Les også: Går rett i fella

Det blir da formålsløst å fokusere på NNPF. Denne politiforeningen har fått problemer fordi den er blant det narkotikafrie idealets siste forsvarere, men 13 justisministere har gitt NNPF sin velsignelse, og et uavhengig utvalg bør klarlegge om Justisdepartementet har ivaretatt sitt fagansvar.

Frem til i dag har departementet tatt det for gitt at rettigheter er forenlig med kriminalisering, men det er en konflikt mellom Justisdepartementets forsikring om at forbudet oppfyller et legitimt formål og det faktum at flere land vil regulere cannabismarkedet for å beskytte folkehelsen.

I den grad folkehelse er bedre ivaretatt under et regulert marked, vil ikke forbudet forfølge et legitimt formål, og internasjonale domstolers funn av legitim interesse i cannabisbruk, svekker forbudets posisjon.

Et uavhengig utvalg bør derfor undersøke om Justisdepartementet har ivaretatt hensynet til faglighet og kontinuitet over tid. I Prop 92 L (2020–21) gjør Helsedepartementets gjennomgang av rusreformen klart at ingen forskning støtter straff, og ettersom fagfelt og politikere har skilt lag i 20 år, hvorfor videreføres en politikk som legger beslag på en stor del av statskassens midler? Hvilken kost-nytte eller rettighetsanalyse er gjort?

Manglende ansvar

I den grad gode svar uteblir, kommer Ansvarlighetslovens § 10 til anvendelse. Grunnlovens § 94 sier at «Ingen må fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep», men Straffelovkommisjonen mente i 2002 at over 6 års fengsel for cannabislovbrudd var uforholdsmessig, så hvordan forsvare dagens strafferammer når stadig flere land regulerer lignende virksomhet?

Solid refleksjon og gode svar er påkrevd.

Les også: Senterungdommens ruspolitikk hører til historiebøkene

Grunnlovens § 98 sier at «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling», men dobbeltmoral og ekstremisme på rusfeltet er et faktum.

Tilbud og etterspørsel forvris til en offer- og overgriperkontekst, for bare slik kan rusbrukere umyndiggjøres og narkotikaselgere straffes, men rettssystemet og den politiske prosessen lider som følge av offentlig panikk.

Lider gjør også de straffede, inkludert deres nærmeste, og Grunnlovens § 102 pålegger statens myndigheter å sikre et vern om den personlige integritet.

Uavhengig utvalg

På dette grunnlag bør et uavhengig utvalg sikre rettsstaten. Forpliktelsen til faglighet innebærer at embetsverket kommer med de nødvendige innvendingene til alle typer saker så tidlig som mulig, også saker som det kan være faglig tvil om presenterer alle relevante fakta på en helhetlig måte, men i 20 år har Justisdepartementet utelukket rettigheter og Stortinget må verne om rettsstaten.

Rettssikkerhetsgarantier tilsier at departementet skal fremme den minst mulig inngripende løsning, og at det må være et troverdig forhold mellom mål og middel, så hvordan står det til med ansvaret for ruspolitikken? Er forskjellsbehandlingen fra alkohol forenelig med menneskerettslige prinsipper?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Ettersom rusbrukere i 15 år har gjort gjeldende rettsstatens beskyttelse, må denne blindsonen belyses. Et uavhengig utvalg vil ha den nødvendige avstand for å vurdere departementets ansvar, og en analogi er mulig klargjørende ettersom det foregår en debatt om å forby fyrverkeri.

Det er ikke godt å si om et forbud vil virke etter sin hensikt. Gode intensjoner kan sånn sett forsvare innføring av et forbud, men dersom vi i 60 år kriminaliserte fyrverkeri for å redusere skade, og det ikke har redusert bruk men har gitt mer kriminalitet, splittelse, død og skader: Dersom rapporter i 20 år har påpekt straffens manglende grunnlag, og forbudet har gjort så mye skade at verdensledere omtaler det som «folkemord» og «slutten for demokratiet», er det forsvarlig å utelukke endring?

Kan ansvarlige aktører ta for gitt at et forbud er innenfor menneskerettighetenes rammer, og kan et krav om kvalitetssikring ignoreres? Hva er eventuelt igjen av Grunnlovens rammer og beskyttelse?

Problemstillingen er ikke annerledes for Straffelovens § 231 og 232, men Justisdepartementet vil ikke revurdere kursen. En uavhengig kommisjon er derfor påkrevd og bør få et samlet Stortings støtte.