søndag, desember 4, 2022
HjemUnderholdningFilmGuillermo del Toro’s Pinocchio

Guillermo del Toro’s Pinocchio

PÅ KINO 25. NOVEMBER og NETFLIX 9. DESEMBER: Timingen er kanskje ikke den heldigste for en ny Pinocchio-film. Dette er nemlig den tredje utgaven på under to år, etter Matteo Garrones fantastiske «live action»-versjon fra 2020 og Disneys nyinnspilling av sin egen tegnefilm som kom tidligere i høst.

Denne nye filmen har imidlertid noen unike fortrinn som gjør at den utmerker seg. For det første er den co-skrevet, co-produsert og co-regissert av selveste Guillermo del Toro («Hellboy», «Pans labyrint», «Pacific Rim», «The Shape of Water»), som sikrer at eventyret har en mørk og sorgfull undertone.

For det andre fortelles historien med ekstremt nydelig stop-motion-animasjon, som gjør at hver filmrute er rene kunstverket.

Filmen plages riktignok av vekslende kvalitet på stemmeskuespillet, og den har pussig nok noen likegyldige musikalnumre som godt kunne ha vært sløyfet. Men selv om man kan føle på en viss Pinocchio-slitasje, er dette en fryktelig vakker filmopplevelse som fortjener å bli sett.

ANMELDELSE: «The Woman King» er en rasende godt fortalt historie

HENGER I TRÅDER: Pinocchio blir en del av forestillingen til grev Volpe (Christoph Waltz) i «Pinocchio». Foto: Netflix © 2022

Sorg, savn og forsoning

De grunnleggende trekkene fra Carlo Collodis episodiske roman fra 1883 er de samme, men tolkes på en litt annerledes måte i Guillermo del Toro og Patrick McHales manus. Her handler det ikke først og fremst om godhet, ansvar og lydighet, men om sorg, savn og forsoning med at det holder å være seg selv.

Treskjæreren Geppetto (David Bradley) sørger over det tragiske tapet av sønnen Carlo (Gregory Mann) i en liten italiensk by for om lag 100 år siden. I løpet av ei rasende fyllekule snekrer han sammen en guttefigur i tre som en slags erstatning.

Denne figuren blir gjort levende av en mystisk skogsånd (Tilda Swinton), får navnet Pinocchio (også stemmelagt av Gregory Mann), og møter livet med vide øyne, åpent sinn og store forventninger. Historien fortelles i lys av den gryende fascismen i Mussolinis Italia, en forholdsvis åpenbar referanse til noen av vår egen samtids politiske strømninger, og det er tydelig at enkelte av byens innbyggere har en fiendtlig innstilling til alt som ikke passer inn i den strenge konformiteten.

Også i denne historien kommer Pinocchio på villspor og roter seg bort i noen sleipe tivolifigurer, nemlig grev Volpe (Christoph Waltz) og apen Spazzatura (Cate Blanchett), mens Geppetto legger ut på en leting som fører ham ut mot havet. Selvsagt møter vi også en gresshoppe, Sebastian J. Cricket (Ewan McGregor), som blir en observatør av all dramatikken som utspiller seg.

Usigelig vakker animasjon

Den viktigste grunnen til å se «Pinocchio», er den usigelig vakre animasjonen, som det må ha tatt fryktelig mye tid, krefter og ressurser for å få til, blant annet ved hjelp av The Jim Henson Company. «Stop-motion»-teknikken tilfører filmen et drømmende uttrykk og noen poetiske kvaliteter som er vanskelig å forklare med ord. Man tar seg i å juble i det stille over de modige regigrepene og de kreative løsningene som Guillermo del Toro og co-regissør Mark Gustafson har brukt.

I tillegg til skuespillerne som allerede er nevnt, er også solide navn som John Turturro, Finn Wolfhard, Ron Perlman og Tim Blake Nelson med på rollelista, men som jeg allerede har antydet, holder ikke alt like høy kvalitet på stemmefronten. Det gjelder i hovedsak lille Pinocchios skjærende stemme, som føles anmassende, enerverende og kanskje ikke helt optimalt instruert.

Heller ikke Ewan McGregors stemme virker å passe helt inn, ikke fordi han spiller dårlig, men fordi det aldri høres ut som at Sebastian J. Cricket faktisk befinner seg på samme sted som de andre figurene (all dialogen er sikkert innspilt separat).

I noen scener bryter flere av figurene ut i sang, komponert av Alexandre Desplat, men denne musikken holder ikke et høyt nok nivå til å tilføre filmen noe av betydning, og er blant filmens få feiltrinn. «Guillermo del Toro’s Pinocchio» har heldigvis nok av andre sterke kvaliteter som gjør dette til en av årets beste animasjonsfilmer.

Den har en sorgtung, krigsaktuell historie som vil treffe voksne, men samtidig en leken oppfinnsomhet som vil holde på oppmerksomheten til litt større barn. Og den har visuelle virkemidler som vil glede et publikum over hele aldersspekteret.

(Filmen har premiere på utvalgte kinoer 25. november, og kommer på Netflix 9. desember)

Les mer

RELATED ARTICLES
- Advertisment -

Most Popular

Recent Comments