onsdag, august 17, 2022
HjemNyheterJeg skulle ønske jeg hadde levd mer

Jeg skulle ønske jeg hadde levd mer

Jeg skulle ønske jeg hadde levd mer


For noen dager siden gikk jeg ut av leiligheten min for å handle litt mat. På vei ned trappa så jeg at døra til min kjære nabo stod helt åpen, og at hennes inventar stod foran døra i gangen, og helt ned til porten.

Jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd med min nabo. Hun som alltid snakket rolig og dannet. Hun som var hos frisøren hver fredag for å sette opp det grå håret, hun som satt på en stol i bakgården og leste i en bok. Hun som hver dag presis klokken elleve gikk på Det Norske Teateret for å drikke kaffe og høre på foredrag.

Jeg banket på døra som allerede var åpen og fikk kontakt med de som var der.

«Hva har skjedd med fru Samuelsen? Jeg er naboen hennes. Hvem er dere?».

Les også: Lily Bandehy

Det var barna og barnebarna hennes.

«Hva skjer her, med tingene hennes, det som hun har vært glad i?»

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Vi pakker. Noe blir kastet i søppelet, noe blir gitt bort til Fretex og noe til loppemarked. Noen små minner tar barna med seg.

Jeg kom meg ut. Jeg så på sherryglassene, de fine konjakkglassene sammen med andre glass, kopper og kar. De var samlet i en stor plastkasse. Og jeg så for meg fru Samuelsen, som gikk mot skapet, og tok de forsiktig ut for å skjenke konjakk etter kaffen, og fortalte om hvor hennes mann hadde kjøpt dem.

Hun holdt glassene forsiktig, og så på dem slik at jeg kunne se at hun gjorde når hun så for seg sin avdøde mann. Med et smil om munnen, og kjærlighet i øynene.

Jeg så spisestolene med blått trekk og små roser på, og jeg så hvordan fru Samuelsen var forsiktig med å ikke søle noe kaffeflekker på dem. Hun fortalte meg om da de hadde kjøpt dem, rett etter at de hadde kjøpt leiligheten.

Jeg så senga som fru Samuelsen hadde dekket med selvheklet sengetøy og la puter i burgunder på. Og at hun smilte som om hun så sin kjære mann der.

Jeg så bildene som fru Samuelsen hadde tørket støv av. De hun hadde lagt forsiktig på plass, og hvordan hun fortalte om da datteren ble født, og når hun begynte å krabbe rundt. Og første gang datteren hadde begynte å lære å sykle i bakgårder.

Herr og fru Samuelsen

Fru Samuelsen hadde flyttet hit etter at hun hadde giftet seg med herr Samuelsen, og hadde fullført sykepleierskolen. Og de hadde fått to barn. Begge to jobbet hardt og barna ble født her, vokste opp her, og flyttet ut.

Men paret ble boende. Herr Samuelsen, som jobbet i bank, døde for 15 år siden. Men fru Samuelsen fortsatte å bo i leiligheten. Hun skiftet heller ikke navneskiltet på døra.

Jeg og fru Samuelsen fikk god kontakt, og hver gang vi traff hverandre hadde vi noe å prate om. Om hennes reise, den siste boka hun hadde lest, det siste foredraget hun hadde hørt – og om barna hennes.

Noen somre, hvis hun følte seg bra, var vi i bakgården og plukket kirsebær, som vi lagde saft og syltetøy av i hennes hjem. Hun tok de samme flaskene ut hvert år, og kokte dem før hun fylte de med kirsebærsaften. Av og til fikk jeg en kopp kaffe i de samme koppene som nå ble sendt til loppemarkedet. Koppene i tynn porselen som hadde gullkanter, og med en malt roseblomst på hvert side.

Hun pleide å fortelle om ting rundt i huset. Hvor de hadde blitt kjøpt, hvordan de hadde spart penger for å kjøpe denne kommoden, sofaen og denne vaskemaskinen, eller det fine porselenserviset. Alt holdt hun forsiktig. Hun vasket og tørket de omhyggelig, og satt de på plass.

Og brått denne dagen, ble alt i hennes liv, og alt hun og hennes kjære mann hadde spart til, kjøpt og gledet seg over, strødd uhyggelig i gangen mens det ventet på loppemarkedet eller søppelcontaineren.

Jeg fikk tårer i øynene. Jeg så fru Samuelsen og hele hennes liv foran meg. Og jeg så at dette også er mitt liv. Uten noe herr Samuelsen som kunne bidra med noe. Jeg så mitt liv, og slutten av mitt liv i hennes liv og i de tingene som var uhyggelig strødd rundt.

Da jeg kom hjem igjen, stirret jeg på alt jeg hadde kjøpt. Alt som var rundt omkring i min leilighet, og så hvor feil jeg tatt av livet.

Jeg skulle ønske jeg hadde levd mer

Jeg og min generasjon, forrige generasjon og neste generasjon lever ikke livet for å leve selve livet. Vi lever livet med å strebe etter å kjøpe, og for å samle mer søppel.

Jeg skulle ønske at jeg hadde jobbet mindre, at jeg hadde kjøpt mindre, at jeg ikke hadde løpt etter bussen og trikken for å komme meg på jobb.

At jeg hadde stoppet mer opp, og brukt mer tid sammen barna mine da de var små. At jeg hadde lest flere eventyr for dem, at jeg hadde lekt mer med dem, og hadde ledd mer sammen med dem.

At jeg hadde kost meg mer med barna og danset mer med dem. Løpt mer med dem, klatret med dem på alle trær i skogen, og spist mer is sammen med dem, uten å være redd for kalorier og vekt.

At jeg hadde reist mer, elsket mer, sett mer, luktet mer, stoppet mer opp, pustet mer og hadde stått mer i regnværet.

At jeg hadde laget flere engler i snøen og sovet under himmelen mer.

Dette er Nettavisens spaltister

Vi stopper ikke opp

Jeg og mange millioner andre mennesker lever livet som vi er på joggetur.

Vi bestemmer oss for å jogge tolv kilometer hver dag, og vi retter blikket fremover. Vi jogger uten å se på hva som har vokst i veikanten. Uten å se hvilke fugler som synger, eller stoppe og dufte på blomstene. Vi smiler ikke til forbigående, og vi tar heller ikke en prat.

Vi har bestemt oss for tolv kilometer. Og vi sjekker mobilen. Når den viser tolv kilometer og så mange skritt som det er, stopper vi tungpustet og svette. Vi har løpt de tolv kilometerne, men vi har ikke sett, følt eller kjent på noe.

Vi lever livet som om vi er på joggetur. Mange har ikke tid å se hvordan deres barn vokser.

Fokuset er å kjøpe. Den første leiligheten, så gradere til hus, så kjøpe interiør, så gifte seg, få barn – og fortsette å kjøpe. Mer og mer, aldri stoppe. Og barna får mer i materielle ting enn berøring og samvær med foreldre.

Hele tiden skal det være ny sofa, ny TV, ny mobil, ny bil, ny, ny…… mens livet suser forbi oss. Mens vi løper i vei uten å stoppe. Uten å se.

Til vi står foran graven med haugevis av søppel som fyller kjeller, bod og hus. Det samme skjer med våre barn.

Fordi vi ikke har hatt tid til å lære dem å leve livet. Fordi vi ikke hadde lært det vi heller.

Les hele saken
Author:

RELATED ARTICLES

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

- Advertisment -

Most Popular

Recent Comments