torsdag, juni 30, 2022

Hitfattig Harry

Harry Styles’ karriere er visst i ferd med å ta en Justin Timberlake-retning.

Fra uglesett medlem i et gedigent boyband (One Direction/NSYNC) til en av samtidens mest anerkjente popartister.

Styles’ forrige album «Fine Line» fra 2019 sikret ham posisjonen på toppen av pop-pyramiden, og inneholdt hits som «Watermelon Sugar» og «Adore You». Nå er det klart for tredjealbumet «Harry’s House», og førstesingelen «As It Was» har siden 1. april rukket å få en halv milliard avspillinger på Spotify.

Det er med andre ord en populær kar vi har med å gjøre.

Strømlinjeformet uttrykk

Når jeg hører en ny plate fra de aller største navnene i popindustrien er det stort sett bare Billie Eilish og Adele som klarer å innfri forventningene mine.

Jordas pop-utstillingsvindu har en lei tendens til å bli generisk, flat og personlighetsløs. Skal man nå over en milliard streams må man nødvendigvis strømlinjeforme uttrykket litt, og det krever sin artist å ikke gå i fella.

Det klarer Harry Styles bare unntaksvis på «Harry’s House».

Harry Styles har på seg en onepice med hvite og røde striper. Han sitter på en grå ball.
Foto: Sony Music

Lovende start

Det hele starter lovende med den eksentriske synthpop-klovnen «Music For a Sushi Restaurant». Med beina godt plantet i Huey Lewis-land åpner Styles plata på en uhøytidelig og unik måte. Det voldsomt fengende synthhooket vitner om en artist som ikke er redd for å skille seg ut i popmylderet.

På andrelåta «Late Night Talking» er Timberlake-sammenligningen i sitt ess. Dette er en sensuell R&B-lekkerbisken som ikke hadde gjort seg bort på Justins magiske album fra 2013, «The 20/20 Experience».

Låt nummer tre, «Grapejuice» er også en behagelig og kul gå-ut-av-døra-med-solbriller-låt, og Take on Me-omskrivingen «As It Was» er ypperlig pophåndverk. Men så snur det.

Pregløst midtparti

Etter de fire første låtene tar «Harry’s House» en dramatisk vending.

Platas midterste del er stappet med albumfyllere, altså låter som ikke skiller seg fra hverandre i særlig grad. Tekstlig er det ikke mye å rope hurra for, men det er nok ikke helt det målgruppa er her for heller.

Det nedskrevne innholdet handler stort sett om enten å finne styrke i seg selv og om å tenke positivt, eller om slibrig sjekking. Blant de verste synderne er den aggressivt pregløse «Cinema», som like gjerne kunne vært et sammensurium av all R&B-pop fra de siste 50 årene.

Tekstlinjene «I don’t know why, but it feels so right to me / Something in the way you move / I like it when you dance with me» er egentlig ganske beskrivende for hvor lite blyantspissing som kreves for å utgi en poplåt. Tekstene trenger ikke si så mye, så lenge budskapet er smertelig forutsigbart og trygt.

Harry Styles sitter på huk. Han har på seg en hvit genser med en tegning av et hus på. Han har på seg røde bukser. I bakgrunnen er det røde persienner.
Foto: Sony Music

Gode melodier

Det blir etter hvert klokkeklart at denne plata kunne hatt godt av hitmaskinen Max Martin, for her er det ikke mye som tåler flere repetisjoner.

Med unntak av nest siste låt, «Boyfriends», som er Harry Styles frieri til alle som forholder seg til guttekjærester, kunne lyttingen like gjerne stoppet etter låt nummer fire.

«Harry’s House» skal likevel ha skryt for å være melodisk stilsikkert. Selv om midtpartiet av plata føles som én lang låt er det i alle fall et levelig driv og tempo i den lange låta.

Styles og samarbeidspartnerne Kid Harpoon og Tyler Johnson har teft for fengende melodier, og det sørger for at plata nok oppfyller sin fremste misjon: Å være bakgrunnsstøy for bryggefesten til COS-kledde eiendomsmeglere hele sommeren.

LES FLERE ALBUMANMELDELSER:

LES MER OM MUSIKK:

Les mer
Author: Espen Borge

RELATED ARTICLES

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

- Advertisment -

Most Popular

Recent Comments