tirsdag, mai 17, 2022
HjemNyheterNoe for de fleste smaker

Noe for de fleste smaker

Noe for de fleste smaker


På nattbordet på denne jazzfestivalrundturen befinner den svært fascinerende romanen «Vi begynner med slutten» av den britiske forfatteren Chris Whitaker seg. Jeg følger like godt tittelen på boka og begynner denne omtalen med gårsdagens avslutning.

Det var med intet mindre enn en verdenspremiere der de mellomunge gigantene Ingebrigt Håker Flaten på basser og Paal Nilssen-Love på trommer og perkusjon – begge med fartstid fra jazzlinja i Trondheim – hadde satt sammen en ny kohort: Guts and Skins Octet.

Alexander Hawkins Dokkhuset Scene Hanne De Backer Ingebrigt Håker Flaten Isabelle Duthoit Jazzfest Johan Holmegard Magnus Broo Paal Nilssen-Love Signe Krunderup Emmeluth

Ingebrigt Håker Flaten – et kraftverk Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Sjefene i bandet har helt siden 90-tallet jobba sammen i et utall konstellasjoner og heftigere rytmeseksjon enn det vi har møtt i band som The Thing og Atomic, skal man leite med lupe for å finne. Nå er disse bandene historie, men kjemien mellom Knoll og Tott er så avgjort fortsatt på plass.

Alexander Hawkins Dokkhuset Scene Hanne De Backer Ingebrigt Håker Flaten Isabelle Duthoit Jazzfest Johan Holmegard Magnus Broo Paal Nilssen-Love Signe Krunderup Emmeluth

Paal Nilssen-Love – også et kraftverk. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Med ei europeisk superbesetning bestående av den belgiske baytonsaksofonisten Hanne de Backer, den svenske trompeteren Magnus Broo, den franske klarinettisten, vokalisten og performance-artisten Isabelle Duthoit, den danske altsaksfonisten Signe Emmeluth, den engelske pianisten og organisten Alexander Hawkins og den svenske perkusjonisten Johan Holmegard, tok de to føringsoffiserene, som også sto for komposisjonene, oss med på ei verdenspremiere som virkelig satte spor og som mer enn antyda at dette kan bli et band for mange år fremover – sjøl om det sikkert blir vanskelig å organisere reint logistisk. Er det noe disse gutta kan, i tillegg til å være usedvanlig heftige musikanter, så er det å få slike kabaler til å gå opp, så det er lov å håpe på ei fremtid for oktetten. Når Nilssen-Love makter å få sitt schwære Large Unit på veien kloden rundt, så kan dette gå også!

Alexander Hawkins Dokkhuset Scene Hanne De Backer Ingebrigt Håker Flaten Isabelle Duthoit Jazzfest Johan Holmegard Magnus Broo Paal Nilssen-Love Signe Krunderup Emmeluth

Håker Flaten & Nilssen-Love´s Guts and Skins Octet – et voldsomt kraftverk. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Det hele begynte med fullt kollektivt øs – en klar beskjed om at bandet og musikken var sjøsatt. Deretter roa det hele seg kraftig ned og viste at musikken og ensemblet hadde masse dynamikk i seg. Inne i bandet oppstod det en rekke møter: to saksofoner, orgel, elbass, gong og strupesang, en halv klarinett og barytonsaksofon, kun blåserne – i en type conference of the birds blant annet. Emmeluth styrte blåserne med mild hånd – og for ei blåserekke som hadde møtt opp! Mye og mangt kunne vært nevnt, men blant mange solistiske høydepunkter var den usedvanlig oppfinnsomme Hawkins, trøkket til Emmeluth og Broo og ikke minst den vokale ekskursjonen til Duthoit av det uforglemmelige slaget.

Det kommer neppe som noen bombe at det var masse energi og trøkk i et band som var leda av Håker Flaten og Nilssen-Love – for et fundament de skapte nok en gang – og blandinga av fri tilnærming og fine skrevne passasjer, var et herlig utgangspunkt for at Guts and Skins Octet kan bli en heftig organisasjon også i lang tid fremover.

En annen med sterk tilknytning til Trondheim, er pianisten og komponisten Erlend Skomsvoll. Hans periode som leder for Trondheim Jazzorkester, ikke minst det legendariske samarbeidet med Chick Corea, har satt spor som vil bli værende her for all fremtid.

Erlend Skomsvoll Hildegunn Øiseth Jazzfest TSO-koret Ursa Lah Vår frue kirke

Erlend Skomsvoll – et musikalsk overflødighetshorn. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Denne gangen møtte vi han som pianist, korkomponist og leder for en vakker og sterk konsert med TSO-koret – Trondheim Symfoniorkester-koret – og Hildegunn Øiseth som trompetsolist. Skomsvoll. som gjorde verket ferdig før pandemien nådde oss, hadde kalt det «Ettertankens messe», men var åpen for andre navneforslag fra publikum etter at de hadde hørt det. For meg var tittelen høyst passende – det vokale, med og uten tekst, og musikken var absolutt egna til ettertanke.

Erlend Skomsvoll Hildegunn Øiseth Jazzfest TSO-koret Ursa Lah Vår frue kirke

Erlend Skomsvoll Hildegunn Øiseth Jazzfest TSO-koret – et flott møte. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Skomsvoll viste oss nok en gang hvilken enorm allsidighet det er i hans musikktilnærming. Koret, som begynte gående gjennom Vår Frue kirke, og musikken bød på masse dynamikk og spenning og fargeleggeren i ultraklasse, Hildegunn Øiseth, ga det hele de ekstra fargene musikken ba om. Duetten mellom Skomsvoll og Øiseth, med koret sittende henslengt på gulvet i sedvanlig Skomsvoll-ånd, var blant de fine oppbrekkene som løfta verket.

Erlend Skomsvoll Hildegunn Øiseth Jazzfest TSO-koret Ursa Lah Vår frue kirke

Hildegunn Øiseth – en glitrende fargelegger. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Til tross for litt ullen pianolyd var dette en flott opplevelse. Nå er jo Skomsvoll vant til å spille kor (sic…) i andre settinger, men her viste han seg som en mer enn lovende korkomponist også – sjøl om min kompetanse på området må innrømmes å stå noe tilbake å ønske.

Da slutter vi med begynnelsen for å omskrive nevnte Chris Whitaker en smule. Jeg har hørt flere skiver med den franske, men USA-bosatte vokalisten Cyrille Aimée (37), men dette var det første møtet i levende live. Forventningene var rimelig store etter platetreffene og de blei innfridd og vel så det. Aimée er nemlig en livsbejaende artist med ei utstråling som holder herfra til månen og med en allsidighet i uttrykket som er sjelden.

Etter å ha vokst opp mer eller mindre bokstavelig talt i Django Reinhardts bakgård i Frankrike, har turen gått først til New York før hun de seinere åra har vært bosatt i nok en musikalsk smeltedigel, New Orleans.

Cyrille Aimée med sitt strålende band . Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Alt dette skinner gjennom i musikken hennes som har spor av alt fra tradisjonell jazz, chanson, soul, rhythm and blues, pop, singer/songwriter-tradisjonen og en hel del annet. Hun synger med en sjarme og overbevisning i stemmen hun er helt aleine om, om det er på fransk, spansk eller engelsk, og hun scatter som en ung Ella Fitzgerald. Hun skriver fine låter i mange sjangre og med loopmaskina si, Rupert kalla, spontanskapte hun ei ny låt der og da. Hennes versjon av Stevie Wonders vakre ballade «Lately» greide hun også å gjøre til sin egen.

Med utmerka reisefølge i den israelske trommeslageren Yonathan Rosen og hennes nye landsmenn Lex Warshawsky på basser og New Orleans-legenden David Torkanowsky på tangenter, ga Aimée oss intet mindre ei tidlig kveldsstund som vil bli huska – lenge.

Disse tre torsdagskonsertene forteller oss at Ernst Wiggo Sandbakk & Co i ledelsen i Jazzfest er kunnskapsrike folk som vet hvordan de skal programmere en festival for at det skal være kjøtt på beinet til «alle – all ære!

Les også: Om Tor Hammerø

Les hele saken
Author:

RELATED ARTICLES

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

- Advertisment -

Most Popular

Recent Comments