torsdag, mai 19, 2022
HjemNyheterUten EU er Europa ingenting

Uten EU er Europa ingenting

Uten EU er Europa ingenting


I fjorårets valgkamp ble Norges forhold til EU og dermed Europa en omstridt sak. Senterpartiet, Rødt, SV og Frp med støtte fra bøndenes organisasjoner og deler av fagbevegelsen manet på nytt fram frykten for EU og Europa, og de krevde enten hele eller deler av EØS-avtalen reforhandlet eller kastet på skraphaugen, for deretter å bli erstattet av en handelsavtale med ukjent innhold.

Arbeiderpartiet fremsto i valgkampen på den annen side som EØS-avtalens garantist. Høyre var på samme linje mens Venstre gikk inn for medlemskap.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Under regjeringsforhandlingene kom dette sakskomplekset opp. I Hurdalsplattformen fikk Senterpartiet og dets medspillere sin vilje gjennom. Den nye regjeringen skulle snarest oppnevne et utvalg for å se på erfaringene med EØS-avtalen samt se på Sveits med sine mer enn 200 bilaterale avtaler med EU og Storbritannia med sin Brexit. Et alternativ ble utelukket fra utredningen, fullt medlemskap i EU.

24. februar invaderte Russland Ukraina. I dagene som fulgte, viste EU en politisk handlekraft som overrasket en hel verden.

Spørsmålet om medlemskap blir ikke berørt

I tillegg til en kraftfull fordømmelse av invasjonen, besluttet EUs organer på rekordtid omfattende økonomiske og finansielle sanksjoner mot Russland. Umiddelbart deretter kom en særdeles viktig debatt med etterfølgende beslutninger om å øke farten i omstillingen til Det grønne skiftet samt styrking av det forsvarspolitiske samarbeidet innen EU. Våre nordiske naboland Danmark, Finland og Sverige deltok som medlemmer i beslutningene. Vår statsminister dro raskt til Brussel for samtaler om samarbeid, men måtte vente på gangen til sanksjonsvedtakene var klare før han og regjeringen kunne handle.

3. mars holdt statsministeren en redegjørelse for Stortinget om konsekvensene av Russlands krig i Ukraina. Mange med meg lyttet til redegjørelsen som både var god og preget av det alvor situasjonen krevde. Statsministeren snakket med velvilje og omtanke om samarbeidet med EU i denne vanskelige tiden, men spørsmålet om fullt medlemskap ble ikke berørt.

I forbindelse med statsministerens redegjørelse foreslo Venstre at Norge burde forsterke sitt samarbeid med EU i sikkerhets- og utenrikspolitikken samt industrielt samarbeid. Da forslaget kom til votering, stemte de fem stortingsrepresentantene fra Venstre og MDG som var i stortingssalen, for mens alle de andre 97 representantene stemte mot, også alle Høyres representanter. Tanken om et nærmere samarbeid med EU møtte 3. mars massiv avvisning i Stortinget, uten at spørsmålet om medlemskap ble nevnt.

Les også: EU er ingen vestlig rikmannsklubb, eller arena for fordekt «høyrepolitikk»

22. mars holdt utenriksminister Anniken Huitfeldt en utenrikspolitisk redegjørelse i Stortinget som var preget av den brutale krigen i Ukraina og konsekvensene for Europa og verden. Hun ga EU mye positiv omtale. Europas historie vil bli definert som den som var før 24. februar 2022 og den som kommer etter, var et av hennes utsagn.

Huitfeldt var opptatt av Norges forhold til EU og sa at energisikkerhet vil bli et styrende prinsipp for europeisk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Norge skal være en strategisk partner for Europa, og vi skal derfor levere alt hva vi kan av gass og olje til EU-landene. Det strategiske partnerskapet skal også omfatte utviklingen av et omfattende industrielt samarbeid med EU-landene om hydrogen, havvind, batterier, karbonfangst og lagring.

Når det gjaldt sikkerhetspolitikken, sa hun at samarbeidet med Finland og Sverige skal forsterkes. Men hun nevnte intet om andre europeiske land eller muligheten for en europeisering av NATO i tilfelle en ny nasjonalkonservativ republikansk president a la Trump skulle bli valgt som USAs president om vel to år. Spørsmålet om medlemskap i EU ble ikke nevnt i redegjørelsen.

I ukene som har gått siden 3. mars, har debatten om NATO medlemskap skutt fart både i Finland og Sverige. Nå er det overveldende sannsynlig at begge land blir NATO medlemmer før sommeren er omme. Det vil selvsagt skape helt nye forutsetninger for et all-nordisk sikkerhetspolitisk og forsvarssamarbeid mellom alle de fem nordiske land både innenfor EUs og NATOs rammer.

En varm tilhenger

26. april holdt statsminister Jonas Gahr Støre en ny redegjørelse til Stortinget om Ukraina og de konsekvensene den får for Norge, Europa og verden. Aldri har jeg hørt Støre tale med større alvor.

Budskapene kom på rekke og rad om hvor utfordrende og farlig situasjonen er og blir. Han talte varmt om nødvendigheten om nært europeisk og vestlig samarbeid. Han hilste velkommen Finlands og Sveriges kommende medlemskap i NATO. Han minnet om at krigen skaper sult i mange afrikanske land som er avhengig av import av korn fra Ukraina og Russland, mens han kunne love at det ikke blir matmangel i Norge.

Mot slutten av sin redegjørelse snakket statsministeren om styrken de liberale demokratiene viser i denne krisen og alle svakhetene som kommer til syne i det diktatoriske regimet i Russland og den forferdelige råskapen regimet er i stand til å utvise under krigføringen i Ukraina.

Statsminister Jonas Gahr Støre er som mange vet, en varm tilhenger av norsk medlemskap i EU, men han kunne ikke si ett ord om det. Han leder en regjering der Senterpartiet er partneren.

Hva er forklaringen på at ledende norske politikere med Russlands angrepskrig i Ukraina og et EU som svarer med en kraftfull politikk som Norge støtter, likevel ikke tør snakke om fullt norsk medlemskap i EU?

Den er forskjellig for hvert politisk parti.

Fra ja til nei

AUF er den sentrale rekrutteringsbasen for ledere på alle nivå i Arbeiderpartiet. De to siste lederne i AUF som var for norsk medlemskap i EU, var Jens Stoltenberg (1985-89) og Turid Birkeland (1989-92). Etter Birkeland ble Trond Giske valgt som leder på landsmøtet i 1992, men før valget hadde Giske sørget for at landsmøtet gikk fra ja til nei i spørsmålet om medlemskap i EU. Mens Giske var AUF leder, ble han en av lederne i «Sosialdemokrater mot EU», og han spilte en viktig rolle i kampen som endte med nei i folkeavstemningen i 1994. Kjernen i Giskes og AUFs argumentasjon var at EU var fundert på nyliberalisme som ville stå i veien for et mer sosialistisk samfunn. Medlemskap ville begrense Norges nasjonale handlefrihet. «Verden er større enn EU», var slagordet.

I AUF ble Anniken Huitfeldt Giskes nestleder. Fire år seinere ble hun AUF-leder på et klart nei til EU program. Siden den gang, det vil si de siste 30 årene, har alle AUF-ledere med overveldende støtte fra landsmøtene ment det samme. AUF har et internasjonalt program som inneholder mye bra inkludert støtte til EØS avtalen. AUF holder likevel fast på sin motstand mot norsk EU medlemskap med omtrent samme argumentasjon som den Giske hadde for 30 år siden.

Les også: Krigen i Ukraina gjør ikke norsk EU-medlemskap mer relevant

Giske var som norsk statsråd på flere arbeidsbesøk i EU i Brussel. En gang i 2010 uttalte han under et slikt besøk at Norge med EØS avtalen hadde funnet den ideelle form for tilknytning til EU. EØS avtalen dekket økonomi og handel. I tillegg kunne Norge velge fritt hvilke andre EU-institusjoner en ønsket å samarbeide med. Giske representerte her en slags nasjonalistisk «plukke rosinen i pølsen ideologi» om å velge det man lyster og kaste vrak på det man ikke liker.

Dersom Giskes velge og vrake politikk for europeisk samarbeid hadde vært rådende tenkning hos ledende europeiske politikere og tenkere som forretningsmannen, embetsmannen og diplomaten Jean Monnet og den kristelig-demokratiske politikeren Robert Schuman fra Frankrike, den italienske politiske filosofen og sosialisten Altiero Spinelli, sosialdemokraten Paal Henri Spaak fra Belgia og den konservative tyske politikeren Konrad Adenauer i årene etter den andre verdenskrigen, hadde vi aldri fått det politisk forpliktende og fredsskapende samarbeidet i Europa som EU representerer.

Men AUF står fortsatt på Giske-linja med et tillegg for kampen mot klimaendringene. Her er det ingen fornyelse, bare arkaiske tanker om et EU som aldri var og slettes ikke er.

Da AUF leder Astrid Hoem i Klassekampen 23. mars ble spurt om hun så noen ny debatt om EU-medlemskap komme, svarte hun nei. Det var fire dager før en av Arbeiderpartiets ledende politikere, byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen i Aftenposten gikk kraftig ut og argumentert for at vi nå trengte en ny EU debatt.

AUF bærer et særlig ansvar for at spørsmålet om medlemskap i EU er blitt dødlagt som diskusjonstema i Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiets nåværende ledende utenrikspolitiske talsmann, Åsmund Aukrust, nå også nestleder i Stortingets utenrikskomité, er blitt formet i AUF miljøet og representerer denne tenkningen om EU.

Forskjellene er større enn på lenge

SV er i utenrikspolitikken fundert på to pilarer, nei til NATO og nei til EU og EØS. Jeg har aldri hørt SVs leder Audun Lysbakken si noe annet og bedre om EØS-avtalen enn at den er et redskap for import av høyrepolitikk fra Brussels.

I et intervju i Klassekampen 23. mars bekreftet han denne holdningen. I Debatten på NRK 31. mars gikk leder av Sosialistisk Ungdom, Synnøve Kronen Snyen, enda lenger i sin dogmatiske avvisning av nesten alt hva EU representerer. At SVs søsterpartier ellers i Europa uten unntak er for EU, spiller ingen rolle.

Men i de siste ukene er det likevel kommet noen få sprekkdannelser i SV-muren mot EU. Viktige SV medlemmer har signalisert at de selv nå har en mer positiv holdning, og at de derfor ønsker en ny debatt om Norges forhold til EU. Sist ute var Vegard Bye i sin 1. mai tale på en SV-frokost, der han klart slo til lyd for at SV må endre standpunkt i EU spørsmålet.

Rødt og Rød Ungdom er en del av den internasjonale, sosialistiske, ytre venstre bevegelsen som på ideologisk grunnlag er motstandere av NATO og EU. Hverken krigen i Ukraina eller nye utviklingstrekk i politikken i EU har endret på noe hos Rødt.

MDG, De grønne, er en norsk utgave av en internasjonal politisk bevegelse knyttet til kampen for natur, miljø og kampen mot klimaendringene som de siste ti-årene først og fremst har vokst fram i alle EU-land. MDG blir stadig mer et pro EU og pro Europa parti.

Når det gjelder det politiske sentrum, er forskjellen nå større enn på lenge. Senterpartiet mener det samme som før. Den nasjonale suvereniteten er viktigere enn alt annet. Internasjonalt overnasjonalt forpliktende samarbeid slik det kommer til uttrykk i EU, er en styggedom mens tradisjonelt mellom statlig samarbeid er akseptabelt.

Bondepartiet ble dannet i 1920 og var den gang både landets mest nasjonalistiske og mest anti-sosialistiske parti, men inngikk likevel kriseforliket med Nygaardsvold-regjeringen i 1935. Bondepartiet har ved nesten alle korsveier i tiden etter 1945 stemt nei hver gang norsk deltakelse i internasjonalt samarbeid har vært på dagsordenen. Det stemte nei til medlemskap i Europarådet i 1948 og nei til Nordisk Råd i 1952. Så byttet partiet navn til Senterpartiet, men fortsatte sin fryktlinje til alt internasjonalt samarbeid. Senterpartiet stemte nei til EFTA i 1960 og nei til forhandlinger om medlemskap i EEC i 1962. Deretter sa det nei til forsøket på å etablere en nordisk økonomisk union, NORDØK i 1968/69, og partiet var aktivt med i nei til EEC kampen i 1972 og nei til EU i 1994.

Les også: Vedums historiefortelling svikter

Krf er nå et mini-parti som godtar EØS, men holder fast på sin motstand mot medlemskap i EU. Venstre var fram til rundt 1970 et pro-Europa parti, men på det berømte landsmøtet på Røros i 1972 splittet EU spørsmålet partiet i to, Venstre under Gunnar Garbos ledelse sa nei til EU mens utbryterne, Det liberale folkepartiet med Helge Seip som leder, sa ja. Etter noen års ørkengang ble de to deler gjenforent i 1988. Deretter har Venstre inntil 2021, vært for EØS avtalen, men motstander av EU medlemskap. I årene forut for landsmøtet i 2021arbeidet en gruppe Unge Venstre folk systematisk for et ja til EU vedtak. De lyktes, og i dag fremstår Venstre som et overbevist pro EU og Europa parti.

Høyre har holdt fast på sitt standpunkt om EU-medlemskap, men siden opinionen ikke har vært for, har Høyre av opportunistiske grunner avstått fra å snakke høyt om medlemskap unntatt ved festlige anledninger som landsmøtemiddager. Men i et intervju i Klassekampen 23. mars bebudet Høyres fremste utenrikspolitiske talskvinne, Ine Eriksen Søreide, at Høyre ville reise spørsmålet om EU-medlemskap som kampsak. Forslaget fikk nylig flertall på landsmøtet i Høyre selv om partilederen Erna Solberg stemte mot.

Frp er den norske utgaven av Europas til dels ekstreme høyrepopulistiske partier og har det til felles med sine søsterpartier i alle EU-land at det er nasjonalistisk og ser på EU og Brussels som et sosialdemokratisk monster med et tungt byråkrati.

En effektiv påvirkningsagent

Oversikten ovenfor viser at Norge siden folkeavstemningen i 1994 har hatt en utvikling i nesten alle politiske partier som har gavnet motstanden mot fullt EU-medlemskap, samtidig som den har sikret støtte for EØS avtalen. Når man legger til alt det andre Norge samarbeider med EU om, blir det mye.

Norge deltar i 32 europeiske samarbeidsinstitusjoner opprettet av EU og 12 ulike samarbeidsprogram, Schengen samarbeidet inkludert. Norge er med i nesten alt som foregår i EU unntatt de politiske beslutningsorganene. Viktigst av alt, EU er vår desidert viktigste handelspartner. Siden 1994 har Norge som en følge av EØS avtalen godtatt om lag 12000 EU direktiver. Disse er blitt norsk lov uten at vi under beslutningsprosessen i EU har hatt noen form for innflytelse på direktivenes innhold.

Motstanden mot å bli fullverdig medlem av EU har hatt en stor utenrikspolitisk konsekvens. Den har skapt et sikkerhetspolitisk kompensasjonsbehov som er blitt fylt av et stadig nærmere sikkerhetspolitisk avhengighetsforhold til USA. Norge har de siste 30 årene forsterket sin atlantiske orientering mens de andre nordiske land er blitt mer europeisert.

Les mer fra Norsk debatt

Veksten i motstanden mot EU-medlemskap har i hele perioden siden 1994 vært kraftig stimulert av «Nei til EU», som har rekruttert sitt lederskap dels fra Senterpartiet og landbrukets organisasjoner, dels fra SV, RØDT og AUF. Landbruksorganisasjonene og deler av fagbevegelsen sammen med en medlemsmasse som lenge bare vokste og vokste, har sørget for penger i kassen.

«Nei til EU» har vært en svært effektiv påvirkningsagent for folkemeningen. Den har produsert hundrevis av utredninger og ti-tusenvis av artikler og trykksaker om hvor skadelig EØS avtalen er og om hvor mye farligere fullt EU-medlemskap vil være for Norge.

Uten EU er Europa ingenting

Motstykket til «Nei til EU» er Europabevegelsen. Dersom man sammenligner de økonomiske og personellmessige ressursene «Nei til EU» og Europabevegelsen har hatt tilgjengelig siden 1994, blir den siste en lilleputt. Europabevegelsens økonomiske situasjon ble også drastisk forverret da NHO for noen år siden trakk sin støtte og næringslivet ellers ble borte som støttespillere.

En tysk politiker sa et slik for et par år tilbake: «Europa er mer enn EU, men uten EU er Europa ingenting».

Det er en stor og mangfoldig gruppe av ledende og sentrale politikere, næringsledere og ledere i fagbevegelsen i Norge som sammen bærer ansvaret for at Norge ser ut til å forbli landet utenfor i en tid der alle andre europeiske land med demokratisk styre unntatt Storbritannia ser at uten EU er Europa ingenting.

Les hele saken
Author:

RELATED ARTICLES

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

- Advertisment -

Most Popular

Recent Comments