søndag, januar 23, 2022
HjemNyheterJeg klarer ikke å føle noen særlig glede over at dette plagget...

Jeg klarer ikke å føle noen særlig glede over at dette plagget brer om seg

Jeg klarer ikke å føle noen særlig glede over at dette plagget brer om seg


Forsiden til Dagsavisen ble heftig diskutert på søndag. Den viste to suksessfulle damer med hijab. Sosiale medier viste straks at folk er lei av covid og strøm, og satte i gang en diskusjon som har sovet en stund, og som ikke kommer til å forsvinne med det første. Men som garantert vil bli hetere i årene som kommer.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

På feil side

Igjen havnet jeg på «feil side av historien» ved å reagere kritisk. På akkurat dette temaet virker «riktig» side av historien å være den som vil gå bakover i den. Venstresiden, som jeg selv tilhører politisk, ser i hvert fall ut til å ha gått seg litt vill her. Selv om jeg vet at det er veldig mange til venstre som reagerer som meg.

Det er i det hele tatt interessant å se hvordan folk reagerer på slike forsider. Ryggmargsreaksjoner forklarer mye. Her kommer min reaksjon på dem hver gang de dukker opp, og den forklarer hvorfor jeg, og noen, kanskje oppleves så reaksjonær og hatefull. Det blir litt personlig fokus her. Beklager.

Denne reaksjonen dukket ikke opp spontant. Den utviklet seg mens jeg skrev på en bok hvor dette er et av flere temaer. Men den har nå satt seg fast, og dukker opp sikkert som stein i skoen på skautur ved hver «første hijab»-feiring i mediene.

Les også: Osama bin Ladens søster

Den begynner med tre sitater som jeg brukte i boka:

Da jeg jobbet i barnevernet så jeg selv foreldre som slo sine døtre som på vei til skolen hadde tatt av seg hijaben.

Loveleen Rihel Brenna, forfatter og foredragsholder.

– At noen blir banket opp fordi de ikke går med hijab, er jeg ikke overrasket over i det hele tatt. Jeg synes tvert imot at det er rart at vi ikke hører om flere.

Tina Shagufta Kornmo, lege og Venstre-politiker.

På mitt kontor har kvinner grått sine modige tårer over å måtte gå med hijab. Utallige unge jenter har fortvilet fortalt meg at hvis de ikke har hijaben på seg til enhver tid, får de juling. Disse våger ikke å stå fram i den offentlige debatten.

Gerd Fleischer, leder for Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger.

Etter at disse tre sitatene har løpt gjennom hodet mitt, kommer en kort samtale hvor en av disse «utallige» jentene er involvert. Den går omtrent sånn:

– Men jeg vil ikke ha den på meg hele tiden. Vær så snill.

– Klapp igjen! Hva er det du klager på. Se her!!

Stemme to tilhører en sint mor eller far som holder opp forsiden til Dagsavisen som bevis på at lykken ligger i hijabens retning. Gjerne med en knyttet neve til.

En unødvendig negativ

Dette er det en amerikaner kanskje ville kalle en Debbie Downer-reaksjon. Unødvendig negativ. Jeg vet det. Men den har slektninger. Her er en av dem:

Det er lite som er så hjertevarmende som videoer av fans som møter sine kjendiser og store helter. Det ser i utgangspunktet gøy ut å være den kjendisen. Men det er jo et uløselig problem her, som ikke er mulig å ikke se:

Hver gang Johnny Depp tar på seg kapteinskostymet fra Pirates of The Carribean og besøker en barneavdeling på et sykehus, så er det en unge eller to som er ute til behandling eller tester. De kommer tilbake til en Depp-tom avdeling, og får høre hva de har gått glipp av ham med minimal margin.

Hver gang Ronaldo besøker en fotballklubb for barn, så er det en gutt eller to som ikke var på trening den dagen. De kan bare beundre underskriftene som ligger igjen. Hvordan i all verden kan man være den kjendisen uten å være på flere evigvarende jakter på akkurat de som tilfeldigvis ikke var der?

Les også: Aktiv scenenekt overfor personer som Steve Bannon gjør mer skade enn nytte

Dette er også en Debbie Downer-reaksjon. Det er den samme som gjør at jeg er veldig avmålt i forhold til gilde feriebilder på sosiale medier. Litt slitsomt. Men den kommer hver eneste gang jeg ser en «kjendis møter….»-video. Det er lite jeg får gjort med det. Det er nok venstresiden i meg.

Og akkurat sånn reagerte jeg også på forsiden til Dagsavisen. I tillegg er jeg som sagt ikke det minste glad i konservativ religion, og dermed ikke glad i tankegangen bak hijaben.

Dette er min reaksjon

Jeg støtter for eksempel fullt ut forslag om forbud mot barnehijab, som blant annet kommer fra flere hold i Arbeiderpartiet. Dette gjør meg visst reaksjonær. Redd er jeg visst også. Jeg frykter visst damer med hijab, forstå det den som kan.

Og ved å skrive dette hetser jeg nok de to damene på forsiden. Men jeg klarer ikke å føle noen særlig glede over at dette plagget brer om seg.

Jeg stemmer heller i med Parnian Amirahmadi, som i Aftenposten på mandag etterspurte mer støtte til Masih Alinejad og resten av damene i MyStealthyFreedom som sloss mot påbudet om å bruke den, og la skylda på manglende støtte på politisk korrekthet.

Les også: En ku viser vei ut av krenkelseshysteri og kulturkrig

Dette er altså min reaksjon. Jeg liker ikke sosial kontroll, jeg liker ikke bakstreversk kultur, og jeg liker ikke konservativ religion. Det er nok også venstresiden i meg. Og dermed heller ikke hijaben, selv om jeg overhodet ikke bryr meg om klesvalget til de to som er avbildet. Beklager.

Hudfargefokuset skal Rawdah Muhammed få ha for seg selv. Men jeg har lært fra Jonathan Haidt at det er våre første ryggradsreaksjoner som styrer våre påfølgende kognitive forsøk på å forklare meningene våre. De følelsesmessige reaksjonene dine er elefanten. Hjernen din er apen som sitter på dens rygg og tror den er sjef.

So there you go. Det forklarer vel hvorfor vi ofte går i stampe i denne debatten.

De som lever i skyggene

Er du en av de deprimerende mange som sitatene snakker om, så kan du bare drite i forsider og priser. Du får ikke personlig fokus. Du havner som et tall i statistikken til stadig mer nedslående rapporter fra Fafo. Kanskje du maks får en anonymisert kronikk som stille forbigås. Men ingen kan speile seg i din glans.

Du er unyttig. Du har ikke tusen vellykkede som skriker din sak. Du dukker opp sporadisk når du er politisk nyttig. I en stemmesankende handlingsplan som ikke virker. Og så forsvinner du igjen.

Ingen deler en selfie med deg. Du feires ikke over en lunsj med hvitvinsspitzer på Litteraturhuset. I tillegg får du kanskje sympati fra gretne, gamle, hvite gubber, og det er omtrent det verste som kan skje. Det garanterer at andre ikke kan bry seg så mye, av hensyn til selskapet de da kommer i.

Merkelappene

Disse diskusjonene får meg også til å lure på hva begrepet «progressiv» egentlig betyr i 2022. Jeg har kommet frem til at det beste synonymet er «full forvirring». Kanskje «nervøst intolerant».

Les mer fra Norsk debatt

Det er derfor jeg lever godt med merkelappene som uunngåelig kommer derfra. Og det er paradoksalt at det å være på rett side av historien nå, det er forbausende ofte å heie på å rase bakover i den i stor fart.

Og vær så snill, ikke svar på denne teksten med «han tror han snakker for X» i en tone som avslører med all mulig tydelighet at du mener du har rett til å påberope deg å «snakke for Y». Det gjør du nemlig ikke. Du snakker for deg selv eller din egen boble, maks!

Det norske kommentariatet er ikke representativt for noe som helst. Og det er ikke du heller. Jeg snakker for meg. Ha din reaksjon, og uttrykk den gjerne. Så skal jeg ha min.

Les hele saken
Author:

RELATED ARTICLES

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

- Advertisment -

Most Popular

Recent Comments