tirsdag, september 21, 2021
HjemNyheterJeg kommer til å se mistenksomt på andre resten av livet

Jeg kommer til å se mistenksomt på andre resten av livet

Jeg kommer til å se mistenksomt på andre resten av livet


Det er sent på kveld. Mobilen ringer. Hjertet begynner å banke fortere:

– Jeg tror jeg har funnet din stjålne sykkel. Den er blå, ikke sant, sier damen.

Jeg setter meg i bilen og drar inn i Lommedalen med håp i brystet.

Noen uker tidligere. Et kraftig regnskyll har fått Sandvikselva til å stige. Jeg har ventet på dette i lang tid. En rekordtørr sommer har gitt få muligheter til å fiske laks eller sjøørret. Men nå er elven passe stor.

Jeg står opp klokken halv seks og sykler inn til Sandvika. Jeg har aldri hatt en finere sykkel. Den er bare to år gammel. Jeg elsker denne sykkelen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg setter det første kastet i kulpen under brua ved Sandvika videregående skole. Det er tidlig morgen og knapt et menneske å se. Jeg sykler videre på stien opp langs elven og gjør nye kast. Prøver litt her og litt der.

Slik kommer jeg til Bjørnegårdsvingen. Klokken er blitt syv. Jeg løfter sykkelen over autovernet, låser den til en stolpe og går ned for å gjøre et nytt kast. Jeg står bare noen meter fra sykkelen og fisker. Jeg har ryggen til. Når jeg snur meg er den borte. Stjålet.

Min reaksjon er veldig sterk. Jeg blir helt satt ut. Følelsen er mye sterkere enn verdien av sykkelen skulle tilsi. Dette har egentlig ikke noe med penger å gjøre. Det føles som et overgrep. Jeg føler meg utrolig dum. Jeg bestemmer meg for å gå sakte hjem, som en måte å bearbeide det som har skjedd.

Det tar en time å gå hjem. Jeg er like ulykkelig resten av dagen og i dagene som følger.

Hvem er det som stjeler en sykkel på denne måten klokken ti over syv på en torsdag? Ikke hvem som helst.

Jeg har en teori om at det er noen som bor i nærheten og som ferdes her ofte.

Neste morgen stiller jeg meg opp klokken halv syv i Bjørnegårdsvingen. Jeg står der i en time. Jeg håper tyven skal komme syklende forbi. Jeg står slik at jeg har god utsikt i begge retninger. Plutselig ser jeg en litt sliten kar med hettegenser og hette over hodet som komme syklende mot meg. Han sykler på en blå sykkel. Jeg får hjerteklapp. Hvis det er riktig sykkel er planen og følge etter mannen og se hvor han setter sykkelen og prøve å stjele den tilbake.

Men det er selvsagt ikke riktig sykkel og jeg må dra hjem uten resultat.

I Asker og Bærum har folk laget en selvhjelpsgruppe på Facebook. Her legger de ut sykler som er tapt eller funnet. Jeg legger ut bilder av sykkelen min og lover en dusør på et par tusen kroner.

Jeg bruker også mye tid på å søke på Marketplace på Facebook og på Finn.no. Jeg søker flere ganger hver dag. Jeg finner mye som er mistenkelig billig til salgs, men jeg finner ikke min sykkel.

Etter et par dager ringer en journalist fra Budstikka og spør om jeg vil være eksempel i en nyhetssak om at over 5000 i Asker og Bærum har blitt frastjålet sykkelen sin i år. Jeg stiller opp. Han tar bilde av meg i Bjørnegårdsvingen.

Bildet kommer på hele forsiden av Norges største lokalavis, og saken blir referert av NRK P1.

Jeg poster bildet av Budstikka-oppslaget på Facebook. Min svigerinne Kjersti skriver i kommentarfeltet: – Unnskyld at jeg ler; men det er et eller annet med det bildet som skurrer. Var det akkurat der den ble stjålet, altså en slags rekonstruksjon av øyeblikket?

Jeg svarer: – Kjersti, du har sikkert sett krim på TV. Rekonstruksjon er helt vanlig.

Her kan du lese flere petiter fra Baard Fiksdal

Jeg får penger igjen på forsikringen og kjøper meg ny sykkel. Jeg farter mye rundt i Asker og Bærum. Jeg innser nå at jeg resten av livet kommer til å se meget mistenksom ut i fjeset og speide etter blå sykler. Det er jo ikke noe galt med å være paranoid. Tvangstanker er helt naturlig. Når man blir vant til dem.

Klokken 10 på en fredag kveld ringer en dame som bor langt inne i Lommedalen. Hun har lest Budstikka og funnet en blå sykkel i en grøft. Nå lurer hun på om den er min. Du har sikkert hørt utrykket «å klamre seg til et halmstrå».

Jeg er nå kommet til et punkt der jeg klamrer meg til hva som helst.

Min kone kjører meg opp i Lommedalen. Jeg har drukket en øl og kan ikke kjøre selv. Det er en sen fredag kveld. Det er stup mørkt. Vi kjører sakte langs grøftene i Lommedalen.

Vi finner den blå sykkelen. Den er et vrak og meget langt fra den fine og flotte som jeg har mistet. Det som nå gjelder her i livet er å aldri gi opp. Det er dessuten viktig å være solidarisk.

Fredag har jeg forhåndsstemt på biblioteket på Bekkestua. Etterpå står jeg og låser opp sykkelen min i stativet utenfor biblioteket. Da kommer en godt voksen kar gående mot stativet. Han bråstopper og sier: – Å nei, sykkelen min er stjålet.

Les mer fra Norsk debatt her

Mannen legger en hånd på hjertet sitt. Jeg legger en hånd på hjertet mitt jeg også. Jeg er solidarisk. Vi står slik et øyeblikk og ser på hverandre. Det er et slikt øyeblikk hvor man ville sagt at det går en engel gjennom rommet. Det er helt stille på Bekkestua. Vi er to karer med felles skjebne i en vond verden.

– Nå kommer mannen plutselig på noe.

– Jeg satte sykkelen nede ved Mega.

– Den er ikke stjålet likevel?

– Nei, gudskjelov. Den er ikke det.

– Så bra.

Les hele saken
Author:

RELATED ARTICLES

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

- Advertisment -

Most Popular

Recent Comments